Jeg velger meg animisme!

Jeg har drøssevis med eksempler, men skal gjenfortelle bare en opplevelse for å vise hva jeg mener:

«Ho står ved den breddfulle bekken. Ei blåklokke med en regndråpe fanget i sine høstblasse kronblad. 

Jeg setter meg ned, for sammen å lytte til bekkens symfoni. Slik sitter vi lenge, blåklokka og jeg, og fornemmer hverandres eksistens.

Liksom buen over strengene, spiller vannet seg selv gjennom kaskader og stille partier, tonesetting i myke strømhvirvler og kjælne stryk rundt glattpolerte steiner. Selve livets kilde, vannet, spiller til dans. Livets dans.

Jeg stryker min fortrolige venn over kronbladene og tar farvel. Begge vet at vi må fullbyrde oss selv, på hvert vårt vis i tråd med vår egenart.

Bekken lokker meg mot havet. Der blir den tilintetgjort i sitt eget element. Jeg setter meg på svaberget i morgensola og blir ett med den blå planeten.

Stillheten fylles av brenningenes lekende slag mot blanke berg, inn med tunge dønn, lik evighetens elskovsstønn..., sukkende tilbaketog med hvite skumtopper hvislende som en slange, rallende og surklende inn i slukter og jettegryter. Selve urlyden kan du høre, den første som brøt planetens stillhet i dens tidligste morgengry. Naken og ensom glir jeg sakte ut i havet for å vende tilbake til meg selv...»

Jeg trur naturen er «besjelet». At bakom alt vi erfarer er det mulig å fornemme en helhetlig universal skjønnhet. Jeg forkaster de monoteistiske religioner til fordel for Gaia, den greske modergudinnen som fødte jorda i all sin prakt. 

Om det er sant eller ikke er helt uvesentlig fordi jeg har valgt å tru det. Det gir meg følelsen av samhørighet med alt det levende. Det gir meg en trygghet og en lykkefølelse over å få være til. Animismen løfter livet mitt til det rikeste og høyeste nivå. Men animismen medfører også den dypeste sorg og den største vrede når jeg ser hvordan mennesket i vår tid så likegyldig raserer naturen på jorda vår.

Jovisst plukker jeg blomster. Men jeg spør gjerne først. 

Til blåveisen oppe i lia roper jeg (jeg forsikrer meg først om at jeg er helt aleine...); - unnskyld, men kan jeg få ta med bare fem blomster hjem til kona mi? Det samme spør jeg hvitveisen og hestehoven. 

Så når jeg kommer hjem blir kona veldig glad for den lille vakre buketten. Sånn skaper blåveisen, hvitveisen, hestehoven og jeg glede hos et annet menneske. 

Min svigerfar unnskyldte seg med disse ordene når han dro fisken over ripa: « Ikkje førr hat, berre førr mat...».

I dag betraktes naturen som en objektiv ressurs totalt underlagt mennesket. Dersom man kan omforme naturen til kapital og profitt så gjøres det. Og skulle noen forsvare naturen ut fra subjektive årsaker så kommer politiet og fjerner demonstrantene.

Allerede på 1970 tallet mente vi at det materielle forbruket var høyt nok, og at overforbruket gikk på bekostning av både naturressurser, rettferdighet og livsglede. 

Siden dengang er vårt forbruk tredoblet. Hvorfor? 

I "gamle dager" var sparing og nøysomhet en dyd. I dag betraktes du som en samfunnsfiende dersom du stiller spørsmålstegn ved fortsatt økonomisk vekst. Hvorfor?