«Ho
står ved den breddfulle bekken. Ei blåklokke med en regndråpe
fanget i sine høstblasse kronblad.
Jeg setter meg ned, for sammen å
lytte til bekkens symfoni. Slik sitter vi lenge, blåklokka og jeg,
og fornemmer hverandres eksistens.
Liksom
buen over strengene, spiller vannet seg selv gjennom kaskader og
stille partier, tonesetting i myke strømhvirvler og kjælne stryk
rundt glattpolerte steiner. Selve livets kilde, vannet, spiller til
dans. Livets dans.
Jeg
stryker min fortrolige venn over kronbladene og tar farvel. Begge
vet at vi må fullbyrde oss selv, på hvert vårt vis i tråd med vår
egenart.
Bekken
lokker meg mot havet. Der blir den tilintetgjort i sitt eget
element. Jeg setter meg på svaberget i morgensola og blir ett med
den blå planeten.
Stillheten
fylles av brenningenes lekende slag mot blanke berg, inn med tunge
dønn, lik evighetens elskovsstønn..., sukkende tilbaketog med hvite
skumtopper hvislende som en slange, rallende og surklende inn i
slukter og jettegryter. Selve urlyden kan du høre, den første som
brøt planetens stillhet i dens tidligste morgengry. Naken og ensom
glir jeg sakte ut i havet for å vende tilbake til meg selv...»
Jeg
trur naturen er «besjelet». At bakom alt vi erfarer er det mulig å
fornemme en helhetlig universal skjønnhet. Jeg forkaster de
monoteistiske religioner til fordel for Gaia, den greske
modergudinnen som fødte jorda i all sin prakt.
Om det er sant eller
ikke er helt uvesentlig fordi jeg har valgt å tru det. Det gir meg
følelsen av samhørighet med alt det levende. Det gir meg en
trygghet og en lykkefølelse over å få være til. Animismen løfter
livet mitt til det rikeste og høyeste nivå. Men animismen medfører
også den dypeste sorg og den største vrede når jeg ser hvordan
mennesket i vår tid så likegyldig raserer naturen på jorda vår.
Jovisst
plukker jeg blomster. Men jeg spør gjerne først.
Til blåveisen
oppe i lia roper jeg (jeg forsikrer meg først om at jeg er helt
aleine...); - unnskyld, men kan jeg få ta med bare fem blomster hjem
til kona mi? Det samme spør jeg hvitveisen og hestehoven.
Så når
jeg kommer hjem blir kona veldig glad for den lille vakre buketten.
Sånn skaper blåveisen, hvitveisen, hestehoven og jeg glede hos et
annet menneske.
Min svigerfar unnskyldte seg med disse ordene når
han dro fisken over ripa: « Ikkje førr hat, berre førr mat...».
I
dag betraktes naturen som en objektiv ressurs totalt underlagt
mennesket. Dersom man kan omforme naturen til kapital og profitt så
gjøres det. Og skulle noen forsvare naturen ut fra subjektive
årsaker så kommer politiet og fjerner demonstrantene.
Allerede
på 1970 tallet mente vi at det materielle forbruket var høyt nok,
og at overforbruket gikk på bekostning av både naturressurser,
rettferdighet og livsglede.
Siden dengang er vårt forbruk
tredoblet. Hvorfor?
I "gamle dager" var sparing og nøysomhet en
dyd. I dag betraktes du som en samfunnsfiende dersom du stiller
spørsmålstegn ved fortsatt økonomisk vekst. Hvorfor?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar