Hvor lykkelig er verdens lykkeligste?

Som kjent er Norge kåret til verdens lykkeligste land. 

World Happiness Report begrunner det med "gode velferdsordninger, godt ivaretatte menneskerettigheter og gode styresett koplet med en sunn økonomi".

Men det er vel ingen som tror at alle i dette landet er like lykkelige?

Hva med de de 530 som i gjennomsnitt tar sitt eget liv hvert år, de fleste er unge mennesker? Det er vanlig å anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. De er vel heller ikke verdens lykkeligste?

Antallet mennesker med psykiske lidelser har eksplodert de siste årene, være seg schizofreni, paranoia eller manisk depresjon.

Når vi ikke lenger makter å innfri kravene som stilles til oss, hverken i jobb eller i fritid, forklares det med relativt nye begreper som «tidsklemme» og «utbrenthet».

De er nok heller ikke så lykkelige, de tusenvis av ungdommer som studerer kroppen sin hver dag for å se om de tilfredsstiller idealene, hvilket de ikke gjør med anoreksi og depresjon som resultat.

De nær 100.000 fattige ungene her i landet som daglig opplever å måtte stille bakerst i køen er rett og slett ulykkelige.

Har World Happiness Report regnet med de over 320.000 personer i Norge som går på antidepressiva, såkalte lykkepiller? Antallet doser øker for hvert år og passerte 99 millioner i 2016.

Lykke forutsetter trygghet og mestring. Men siden konkurransen om markedsandeler og profitt krever stadige omstillinger, blir de som ikke makter å henge i stroppen heller hengende etter. Og det til tross for fastfood, power naps, speeddating og korttidsterapi. De som bryter sammen i tredemølla får tilbud om kurs i mindfulnes, coaching og positiv tenkning.

Vår kultur er også mer fokusert på det enkelte individ enn på fellesskap. Svært mange er så intenst opptatt av helsekost og kroppsfiksering at de blir syke av det.

De leser biografier om vellykkede, rike mennesker og går oftere til legen for å forsikre seg om at de er friske enn de tar bilen til EU kontroll.

Det sier seg sjøl at et forbrukersamfunn som vårt må innbille folk at det er ting som skaper lykke. Vi må kjøpe, bruk og kaste i et stadig høyere tempo for å føre et såkalt normalt liv. Sånn blir det liten tid og smått med krefter igjen til et politisk engasjement, hverken i forhold til ressurser eller klima.

Det har vel aldri før vært et så stort gap mellom kampen for sin egen framtid og nivået på det politiske engasjement til dagens ungdomsgenerasjon?

Men ære være de få som engasjerer seg!

Et lite lykkeråd til slutt:

Ta ikke for gitt at du skal leve evig. Fortreng ikke tanken på din egen død, den bør heller fylle deg med en intens glede over å få enda en dag på den vakreste planeten i universet. Da vil det også kjennes ganske så naturlig å ta et ydmykt ansvar for jorda di i solidarisk samhandling med andre. Det er lykke det...:)