Aprilsnarr! - året rundt!

Og selvsagt er det politikerne som narrer. Jo høyere opp, jo større løgner, jo større konsekvenser. De amerikanske presidentene tar i så måte kaka. Kennedy, Johnson og Nixon løy alle om Vietnamkrigen, den siste også om Watergate. 

President Bill Clinton løy om sitt forhold til praktikant Lewinsky. Til slutt måtte han innrømme at seksuelle handlinger hadde funnet sted i Det ovale kontor (orale kontor?), men ikke direkte samleie siden det kun var brukt sigarer! Sigarer er forøvrig en av de få varer som er unntatt fra USAs handelsblokade mot Cuba...

Diktatorer trenger ikke å ty til løgner for å gjennomføre sine handlinger, de kan nemlig gi blaffen i folkets meninger med knebling av ytringsfriheten og det som verre er. Noe mer problematisk er det for statsledere i demokratiske land, de må sørge for å få flest mulig folk med seg, ryggdekning kan det også kalles. I så måte var USAs president George W. Bush svært dyktig. Han bearbeidet omtrent hele verden med påstander som skulle gjøre han berettiget til å angripe Afghanistan og Irak. Til tross for at han ble avslørt som løgner under selve invasjonen, stoppet han ikke. Det kostet rundt en million mennesker livet.

Men løgnenes konge heter president Donald Trump, han som serverer i snitt fem løgner om dagen, hovedsakelig på Twitter. Det var under hans valgkamp at språket vårt ble beriket med to nye begreper, «fake news» og «alternative facts». Falske nyheter er forsåvidt greie, de kan avsløres som basert på ren løgn, dersom vi fortsatt har kritiske, gravende journalister. 

Alternative sannheter er vanskeligere å forholde seg til, hvilken sannhet skal man velge? Det er da din kritiske sans og kildeanalyse settes på prøve. 

Akkurat det fikk vi full anledning til i våres, der Englands konservative statsminister Theresa May beskyldte Russland for å stå bak angrepet med nervegift mot eks spionen og hans datter i Salisbury. I dag er mistanken rettet mot henne selv. 

Tilsvarende skjedde med det påståtte gassangrepet mot sivile i Ghouta, det som ga England, Frankrike og USA anledning til å sende 105 raketter mot hovedstaden Damaskus. I dag vet vi at det hele var basert på «fake news», en konklusjon som blir gitt av OPCW, Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. 

I den forbindelse var det rørende å se vår egen utenriksminister bli intervjuet på TV, Ine Eriksen Søreide, der ho uten å blunke påstår «Vi har sikre bevis, men de kan ikke offentliggjøres siden de er graderte»!

Allikevel blir Søreide nærmest uskyldigheten sjøl sammenlignet med ho berømte Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet, ho som ble tvunget til å gå av som justisminister på grunn av sin løgnaktige propaganda. Der i gården hagler det med alternative sannheter og det med korset rundt halsen. 

Selvsagt forsøpler slike politikere den politiske debatten og svekker demokratiet som er helt avhengig av kunnskap om reelle og virkelige forhold for å kunne ta de viktige beslutninger som angår livet til deg og meg.

«Aprilsnarr» utøves 1. april hvert år i Europa og USA, en skikk vi har arvet fra Romerriket. Men Aprilsnarr som politisk argument er direkte forkastelig og kan bare demmes opp for med en kritisk og engasjert befolkning, de som lever i et folkedemokrati.