En drosjetur til Forsvaret...

Det hender i blant at toget er innstilt, og vi får «buss for tog». På en slik dag kom en mann i gul refleksvest gående bestemt mot drosja. Er du ledig, spurte han. Ja, ja, svarte jeg og ante at det kunne bli en langtur. Du må kjøre til Gardermoen med den dama der, han pekte og ga meg en rekvisisjon. Endelig ei «drosje for tog», tenkte jeg glad. Dama der viste seg å være i uniform, militæruniform, sersjantgrad. Ho satte seg bak med bereten i skulderklaffen som røpet ei pen, ung dame med blondt, kortklipt hår.

Jøss, er det brutt ut krig, spurte jeg spøkefullt. Nei, ikke riktig, smilte ho, men vi skal øve på det. Sersjanten slo gjerne av en prat mens vi lå behagelig i 110 på cruisekontrollen. Men det ante meg at vi nok kom til en liten diskusjon siden ho hadde valgt å verve seg i Flyvåpenet...

Har du vært i militæret du da, spurte ho. Ja, for hundre år siden, sa jeg og blunket til ho i sladrespeilet, den gangen da Norge hadde et forsvar... Jamen, det har vi vel i dag også, mente ho, Tja, sier jeg, hæren er redusert fra 165.000 soldater i min tid til 5.000 i dag, fregatter og helikoptre har vedvarende tekniske problemer, og dine F-16 jagerfly er klare for museum. Jo, men vi har jo bestilt 52 nye kampfly fra USA og har allerede mottatt fire, trøster ho meg.

Det er i en sådan stund jeg ikke må glemme at jeg er drosjesjåfør med høy hastighet på E-18, det er fort gjort å bli litt for ivrig. Jeg har nemlig en del argumenter på lager vedrørende det såkalte Forsvaret. 

Disse F-35 flyene du snakker om har jo så mange feil og mangler at pilotene vil nødig fly dem, har jeg tatt rede på. Nå har Kongressen stoppet alle bevilgninger til produksjonen før flyene blir i stand til utføre oppdraget som de er konstruert for, nemlig angrep. 52 fly koster tross alt 72 milliarder kroner.  Ho var klar over det, men mente det ville ordne seg.

Tillat meg å spørre hvem vi skal forsvare oss mot, sa jeg. Russland, svarte ho bestemt. Hvorfor det, ville jeg vite. Fordi Russland annekterte Krim halvøya som viser at president Putin er villig til å angripe et annet land, svarer ho uten å blunke.

Herregud, du er jo militært hjernevasket, tenkte jeg.

La meg fortelle deg noe, sa jeg med et smil og forberedte et kort foredrag. I 1954 skjenket Russland Krim halvøya til Ukraina som et ferieparadis med takk for innsatsen under 2. verdenskrig.

I februar 2014 maktet CIA å få styrtet den russiskvennlige ukrainske presidenten, og erstattet han med Porosjenko. En president som tillot USA å bygge militære baser på Krim, hvilket ville tilsvare russiske baser i Florida. Russland ble tvunget til å ta tilbake råderetten over Krim, og det ble gjort gjennom en folkeavstemning der 97 prosent av innbyggerne på Krim ville bli russiske statsborgere. Ikke et eneste menneske ble skadet eller drept. Visste du det, spurte jeg. Nei, innrømte ho.

Kjære sersjant, sa jeg silkebløtt og faderlig, vær kritisk til hva du er med på nå. Så kanskje finner du ut at Norge har blitt en militær vasallstat under USA med sine baser, øvelser og forhåndslagring av militært utstyr i norske fjell. Tenk om du er med på å forberede en angrepskrig nettopp mot Russland, sa jeg litt strengere. 

Tru det eller ei, men sersjanten ga meg en militær go'klem som takk for turen, og forsikret meg at ho skulle bli mer kritisk til det såkalte norske Forsvaret...