Ingen grunn til PANIKK?

Vanligvis får vi mer eller mindre panikk når alarmen går, særlig når vi ikke vet hva vi skal gjøre eller hvor vi skal flykte. Alarmen bare fortsetter å ule, og det har den gjort i mange år nå, og på mange områder samtidig. Ja, det er nesten så vi blir helt apatiske, vi lærer oss å leve i en alarmerende tilstand. Åssen har det blitt sånn?

For eksempel har alarmen gått når det gjelder verdens fiskestammer. Kapasiteten til den globale fiskeflåten er 2,5 ganger større enn det havet kan produsere av fisk.

90 prosent av de store fiskene, både artene og individene, har forsvunnet fra verdenshavene som følge av overfiske. Katastrofen rammer selvsagt også det som kalles bifangst, som småfisk, havskilpadder, sjøpattedyr. Og at sjøfuglbestanden reduseres i takt med overfiske, er vel unødvendig å bemerke.

Årsaken er sammensatt som at statlige subsidier sørger for flere og større båter på havet, samt en fiskeriforvaltning som tar mer hensyn til profitt enn til forskernes anbefalinger og advarsler.

Alarmen gikk på 1960 tallet vedrørende den såkalte drivhuseffekten, den som øker gjennomsnittstemperaturen på kloden. Den som har årsak i for store mengder karbondioksid og andre klimagasser i atmosfæren, den som har økt med 30 prosent siden 1960 og fram til i dag takket være menneskehetens forbrenning av olje, kull og gass.

Styrken på alarmen har riktignok økt for hvert år, slik at i dag har den faktisk nådd opp til verdens ledende politikere og regjeringer – uten at det hjelper noe på problemet. Utslippene fortsetter å øke til tross for at nå kan alle og enhver føle klimaendringene på kroppen i form av ekstreme værsituasjoner, ekstrem nedbør som fører til storflom, ekstreme hetebølger og tørke som fører til enorme skogbranner, som gjør beitemark til ørken, som fører med seg sykdommer og død.

Men vi holder visst for ørene når alarmen går for den kyniske turbokapitalismen som ikke skyr noen midler i sin grådighet etter markedsandeler og profitt. Den som svir av tropisk regnskog i et tempo som tilsvarer en fotballbane annethvert sekund. Den som sørger for å utrydde jordas arter 1000 ganger hurtigere enn naturlig avgang, arter som har eksistert i millioner av år før vi mennesker dukket opp. Den som har redusert antall pattedyr til det halve i løpet av de siste 40 år. Nå står vår nærmeste slektning for tur, sjimpansen. Forskerne anslår at i løpet av 10 år er den utryddet i vill tilstand.

I dag har vi teknologi og datakraft til å ta rede på planetens tilstand. Det måles, observeres, telles og forskes over hele kloden. Forskernes diagnose er dessverre kritisk nedslående, rundt halvparten av jordas økosystemer er allerede så skadet at de vil dø ut sammen med de livsformer som inngår i systemet. Men allikevel fortsetter vi som om vi ingenting vet. 

Vi i det rike Vesten fortsetter vårt vanvittige forbruk som nå krever nesten to planeter. Hvorfor gjør vi det til tross for en øredøvende alarm? Hvorfor griper ikke panikken oss?