Slaveriet i vår tid.

Alle konkurranser har regler, inkludert konkurransen om markedsandeler. Den grunnleggende regelen er at all produksjon må gi et økonomisk overskudd til den eller de som eier produksjonsmidlene, det som kalles profitt. Et produksjonsmiddel kan være så mangt fra en gravemaskin til en oljeboringsplattform.

Produksjonsmidlene må betjenes, og det ved hjelp av mennesker, det vil si arbeidskraft. Siden arbeidskrafta er en utgiftspost for den som eier produksjonsmiddelet, kapitalisten, sier det seg sjøl at utgiftene i form av lønninger må holdes lavest mulig i konkurransen med de andre produsentene i markedet. I et sterkt sosialdemokrati holdes lønningene oppe på et anstendig nivå takket være en sterk fagbevegelse med en sosialistisk ideologi. Både fagbevegelsen og sosialdemokratiet er nå under angrep og svekkes for hvert år.

Tekstilbransjen bruker arbeidsforholdene i utviklingsland, der kvinner og barn jobber ti, tolv timer i døgnet med lønninger på et eksistensminimum. Norske entreprenører bruker polakker og flyktninger som tvinges til å jobbe på slavekontrakter med brakker som bolig. Sjeldne metaller blir billige, for eksempel til bruk i elbil-batterier, når de utvinnes i Kongos gruver med barnearbeid, eller med kinesisk arbeidskraft på slavelønn.

Det heter seg at jo flere som banker på fabrikkporten, jo dårligere vil arbeiderne bli lønnet. Nettopp derfor er migrasjonen et gode for de vestlige kapitalistiske land. Jo flere som migrerer fra Afrika, Asia og Sør-Amerika til Vesten, jo flere vil banke på fabrikkporten og lønningene kan holdes nede. Konkurransen blir styrket, profitten øker og de rike blir rikere.

Denne moderne formen for «slavery light» er nå blitt en offisielt anerkjent politisk linje, støttet av EU og FN, og selvsagt av WEF (World Economic Forum), forumet med over tusen av verdens største kapitalister og globale selskaper. Omfanget av verdens migranter nærmer seg hundre millioner, en fantastisk potensiell arbeidskraft som er villig til å jobbe for luselønn. Men da er det selvsagt også viktig å holde de fattige land fortsatt fattige som eksportør av migranter. Og det gjøres, enten ved militær undertrykkelse, eller ved å tappe landet for kapitalressurser, såkalt globalisering. I så måte er USA verdens ledende på det området.

Paradokset er at kapitalistene ønsker flest mulig migranter velkommen, hvilket styrker konkurransen om markedsandeler takket være reduserte lønnsutgifter.

Men akkurat det skaper også sosial og politisk uro som nører opp under fremmedfrykt og rasisme, hvilket gir høyrepopulismen vind i seilene.

Paradokset framføres nå som et tragikomisk teater der president Trump vil stenge ute migranter fra USAs bakgård, fra et fattig Latin Amerika skapt av USAs egen imperialisme. Samtidig skriker USAs kapitalister etter billig arbeidskraft i konkurransen med blant annet Kina.

Så lenge vi er underlagt kapitalismens nådeløse konkurransevilkår vil slaveriet leve i beste velgående.