Det er tredje gangen ei regjering inviterer Stortinget
til et klimaforlik. Denne gangen kalles det «Klimakur 2030» som i
løpet av en ti års periode lover å kutte utslipp av klimagasser
med 45 prosent.
Både regjering og de fleste partier i opposisjon
forsikrer imidlertid at Det grønne skifte skal ikke hindre
fortsatt Økonomisk vekst. Og det til tross for at de forrige
«klimakurer» har vært en total fiasko, samtidig som både utslipp
av klimagasser og BNP har økt for hvert år. Kan det være en
sammenheng?
Økonomisk vekst måles i form av et
BruttoNasjonalProdukt: BNP
er lik summen av alle varer og tjenester som produseres i et land i
løpet av et år, minus de varene og tjenestene som blir brukt under
denne produksjonen.
Det betyr at mengden
av produserte varer og tjenester må øke for hvert år hvilket
forutsetter at disse blir omsatt på et marked, som igjen krever at
forbruket vårt må øke.
Da må kjøpekraften også øke, hvilket
den gjør. Dersom kjøpekraften skal øke må lønningene øke,
hvilket de gjør. Dersom lønningene skal øke må kapitalistens
inntekter øke, hvilket de gjør. Vi har med andre ord et
vekst-tyranni som nå får planeten vår til å knele med sammenbrudd
i en rekke økosystemer.
Reklamebransjen
sørger for at vi «folk flest» stimuleres til å øke forbruket
vårt. Riktignok blir mange produkter dobbelt så dyre når
reklamekostnadene legges til, men de inngår jo også som en del av
den økonomiske veksten.
Den sittende
regjering stimulerer det personlig forbruk ved å redusere
skattenivået. De rikeste får mest, antall milliardærer øker for
hvert år, det gjør også antall fattige her i landet. Mindre skatt
svekker også statens evne til å opprettholde velferd og
infrastruktur, men det får ikke hjelpe så lenge profittraten
vokser.
Økt tilgang på lån
er også en metode som øker kjøpekraft og forbruk. I dag har
norske husholdninger en gjeld som rekker opp til pipa, og
inkassogjelden øker eksplosivt.
Et skrekkens eksempel er starten på
1980 tallet da Høyre dannet regjering med Kåre Willoch som
statsminister. Han pøste ut oljemilliarder som kreditt til
forbrukerne for å stimulere økonomien. Resultatet ble en såkalt
jappetid med en rekke konkurser, det skapte arbeidsledighet,
gjeldsofre og en stor økning i antall selvmord.
Men hva skjer når
forbruket ikke går hurtig nok, når tilbudet overstiger
etterspørselen?
Ja, da får vi det som blir kalt finanskrise, lik
den som startet i USA i 2007. Banker, kapitalister, finansfyrster og
aksjonærer mister inntekter med tilhørende konkurser og en skyhøy
arbeidsledighet. Er vi igjen på tur dit?
Evner ikke landets
politiske ledelse å lære av historia? Å servere et klimapolitisk
formål som skal realiseres ved hjelp av grønn
kapitalisme er et
inkonsekvent sludder.
Det er kun populistiske utspill som lover at
vi skal fortsette å berike oss sjøl, vi skal konsumere og forbruke
enda mer. Slik klamrer politikerne seg til makta med løfter som gis
«mot bedre vitende» som det heter i de kretser, det vi vanlig
dødelige kaller rein løgn. Så det må være lov
å spørre;
hvor mange løgner fra politisk hold skal vi velgere måtte svelge
før vi kaster opp?