På en betingelse: Fortsatt kapitalistisk vekstøkonomi!

Det er tredje gangen ei regjering inviterer Stortinget til et klimaforlik. Denne gangen kalles det «Klimakur 2030» som i løpet av en ti års periode lover å kutte utslipp av klimagasser med 45 prosent. 

Både regjering og de fleste partier i opposisjon forsikrer imidlertid at Det grønne skifte skal ikke hindre fortsatt Økonomisk vekst. Og det til tross for at de forrige «klimakurer» har vært en total fiasko, samtidig som både utslipp av klimagasser og BNP har økt for hvert år. Kan det være en sammenheng?

Økonomisk vekst måles i form av et BruttoNasjonalProdukt: BNP er lik summen av alle varer og tjenester som produseres i et land i løpet av et år, minus de varene og tjenestene som blir brukt under denne produksjonen.

Det betyr at mengden av produserte varer og tjenester må øke for hvert år hvilket forutsetter at disse blir omsatt på et marked, som igjen krever at forbruket vårt må øke. 

Da må kjøpekraften også øke, hvilket den gjør. Dersom kjøpekraften skal øke må lønningene øke, hvilket de gjør. Dersom lønningene skal øke må kapitalistens inntekter øke, hvilket de gjør. Vi har med andre ord et vekst-tyranni som nå får planeten vår til å knele med sammenbrudd i en rekke økosystemer.

Reklamebransjen sørger for at vi «folk flest» stimuleres til å øke forbruket vårt. Riktignok blir mange produkter dobbelt så dyre når reklamekostnadene legges til, men de inngår jo også som en del av den økonomiske veksten.

Den sittende regjering stimulerer det personlig forbruk ved å redusere skattenivået. De rikeste får mest, antall milliardærer øker for hvert år, det gjør også antall fattige her i landet. Mindre skatt svekker også statens evne til å opprettholde velferd og infrastruktur, men det får ikke hjelpe så lenge profittraten vokser.

Økt tilgang på lån er også en metode som øker kjøpekraft og forbruk. I dag har norske husholdninger en gjeld som rekker opp til pipa, og inkassogjelden øker eksplosivt. 

Et skrekkens eksempel er starten på 1980 tallet da Høyre dannet regjering med Kåre Willoch som statsminister. Han pøste ut oljemilliarder som kreditt til forbrukerne for å stimulere økonomien. Resultatet ble en såkalt jappetid med en rekke konkurser, det skapte arbeidsledighet, gjeldsofre og en stor økning i antall selvmord.

Men hva skjer når forbruket ikke går hurtig nok, når tilbudet overstiger etterspørselen? 

Ja, da får vi det som blir kalt finanskrise, lik den som startet i USA i 2007. Banker, kapitalister, finansfyrster og aksjonærer mister inntekter med tilhørende konkurser og en skyhøy arbeidsledighet. Er vi igjen på tur dit?

Evner ikke landets politiske ledelse å lære av historia? Å servere et klimapolitisk formål som skal realiseres ved hjelp av grønn kapitalisme er et inkonsekvent sludder.

Det er kun populistiske utspill som lover at vi skal fortsette å berike oss sjøl, vi skal konsumere og forbruke enda mer. Slik klamrer politikerne seg til makta med løfter som gis «mot bedre vitende» som det heter i de kretser, det vi vanlig dødelige kaller rein løgn. Så det må være lov å spørre; hvor mange løgner fra politisk hold skal vi velgere måtte svelge før vi kaster opp?