Det har vært to folkeavstemninger om medlemskap i den
Europeiske Union, i 1972 og 28. november 1994. Begge ganger ble
svaret NEI.
Men takket være statsminister Gro Harlem Brundtland
(AP) ble Norge tilsluttet det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde
allerede 1. januar 1994. EØS avtalen ble stående, den som
hviler på de fire friheter mellom medlemslandene: fri flyt av kapital, varer, tjenester
og mennesker. I tillegg har Norge
underkastet seg samtlige EU-direktiver være seg i forhold til toll,
energi, ressursforvaltning etc.
De fleste innser nå at politikken som føres i det
enkelte land går ut på å legge til rette for kapitalkreftenes
nådeløse krav til vekst og ekspansjon. Nye områder må
kontinuerlig tas i bruk, koste hva det koste vil.
Da er det helt nødvendig å få med seg en befolkning
som samtykker, og det markedsføres med positivt ladde begreper som
«miljø», «klima», «redde framtiden», «økonomisk vekst» o.l.
Med slike klisjeer klamrer landets politiske lederskap seg til
makta. Ei makt som brukes til å gi kapitaleierne enda større
innflytelse over norsk politikk og norsk suverenitet. Akkurat det
kalles også for privatisering og markedsliberalisme, styrt av
ideologien til høyrekreftene i det politiske landskap.
Våre
folkevalgte opptrer på scenen i et dukketeater der kapitaleierne
trekker i trådene og bestemmer regien.
Den økonomiske veksten skal fortsette, men med fornybar
energi som energikilde.
Vindkraftindustrien er allerede i god profitabel vekst,
og ser for seg en gigantindustri godt hjulpet av norske og
utenlandske planleggere.
NORWEA,
Norsk Vindkraftforening, foreslår å bygge 11 millioner vindturbiner
i Europa, med selvsagt klima som begrunnelse.
Alle med en kalkulator i handa finner fort ut at det
krever rundt 3,2 milliarder tonn rustfritt stål – 12,8 milliarder
tonn betong – 44 millioner tonn kobber + flere hundretalls
millioner tonn epoxy, plast, glassfiber, armeringsjern, kabler og
sjeldne jordarter.
Har planeten vår ressurser nok?
I tillegg får vi 16,5 millioner kilometer anleggsveier
og kabelgrøfter. Ødelagt natur vil tilsvare arealet til
Østerrike+Sveits+Danmark.
Det er også gjort forslag om plassering av
vindturbinene, og Norge må selvsagt ta sin del:
Frøya 482 turbiner
– Sørøya 1.622 – Senja 3.172 – Lofoten og Vesterålen 7.480 –
Svalbard 122.000 – Nesodden 120 – Tjøme 48 – Oslomarka 4000
vindturbiner.
11 millioner turbiner vil få en installert effekt på
52,5 TW som ideelt sett vil kunne gi 52,5 * 24 * 365 = 460.000 TWh,
men den årlige produksjon blir kalkulert til 138.000 TWh. Det gir
en ideell produksjonsfaktor på 0,3, mens den reelle i dag er 0,24.
(Det er vel lov å jukse litt...). Norwea støtter seg til studier
foretatt ved flere universiteter innen EU, hvilke er nå til politisk
vurdering.
Det er dette vanviddet vi opplever i vår tid. Et
vekst-tyranni som fullstendig tar knekken på planeten vår. Vi
ofrer Moder Jord på profittens alter!
Når i all verden skal vi si Stopp, nok er nok?
