KRISTENDOMMEN del 3: En orgie i krig, massakre og plyndring

 

Jesus (Luk. 19:27). «Men disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, før dem hit og hogg dem ned for mine øyne!».

Slavehandelen fra Afrika over Atlanterhavet innledet en ny epoke i slaveriets lange historie. Mellom 1450 og 1850 ble minst 12,5 millioner mennesker skipet ut fra den lange vestafrikanske kysten og over til Karibia og Amerika.  Det bidro også til rasisme og nedvurdering av mennesker med afrikansk bakgrunn.  

Den vanligste avstraffelsen som europeerne brukte var pisking til blods, bli satt i lenker eller få en eller to hender hogget av.  Den strengste straffen var garrottering, der den dødsdømte ble sakte kvalt til døde.

Ved inngangen til 1500-tallet tok både spaniere og portugisere amerikanske urfolk som slaver. Men opp mot 90 prosent ble ofre for erobringskrig, europeiske sykdommer, tvangsarbeid og brutal undertrykking.

Etter et mislykket forsøk på å rekruttere europeere på tidsbegrensete kontrakter, ble det satset på å hente inn afrikanere og gjøre dem til slaver. De var mindre utsatt for sykdommer, og hudfargen gjorde det vanskelig å rømme.

Mange hadde også erfaring fra å dyrke jorda og holde husdyr. Afrikanere tok derfor med seg kunnskap og planter som ris, jams, jordnøtter, sukker, bomull...

Under overfarten ble kvinner og barn systematisk voldtatt av mannskapene.  Slavene hadde ingen sjanse dersom skipet gikk ned. De ble regna som varer, og ble avskrevet som tap på lik linje med en last tobakk og kaffe.
I sin desperasjon valgte en del slaver å sulte seg til døde under overfarten, og det ble konstruert en munnåpner som ble fast inventar på slaveskip slik at man kunne tvangsfore dem. 
Det hendte at slavene prøvde å gjøre opprør der lederen for opprøret fikk hogd av først begge hendene og så hodet, deretter hengt opp til skrekk og advarsel. Andre ble piska til blods og fikk salt gnidd inn i sårene.

Garrottering var en henrettelsesmetode ved kvelning. 

Den dødsdømte ble anbrakt med ryggen mot en pæl eller i en høyrygget stol, hvoretter en jernbøyle (garrotte) festet til pælen eller stolryggen, ble skrudd sammen om halsen på den dødsdømte, inntil hen ble kvalt.

Under en overfart som kunne vare opp til to-tre måneder,

ble slavene lenket så tett sammen at det var vanskelig å bevege seg. Ingen kunne vite hvor de skulle, eller hva som kom til å skje på den andre sida av havet. For å utslette deres identitet ble et nummer brent inn i huden.

Både kosthold og hygieniske forhold var elendige. 

Vold og seksuelt misbruk var utbredt, og ikke så få nektet å spise eller begikk selvmord på andre måter. Dersom vindforholdene forsinket ferden, hendte det at slaver ble kastet over rekka for at eierne skulle spare forsyninger. Alt i alt er det anslått at to millioner mistet livet under transporten.

I Amerika måtte mange slaver jobbe på store plantasjer. 

På plantasjene i Karibia og Brasil ble det produsert kaffe, kakao og sukker. Noen slaver jobbet også i gruver. Utover på 1700-tallet jobbet mange slaver på de enorme tobakk- og bomullsplantasjene i sørstatene i USA.

Arbeidet var hardt, og slavene levde under grusomme forhold. Ofte fikk de lite mat. De kunne også bli pisket eller straffet med annen vold og tortur. De kunne når som helst bli solgt videre og bli skilt fra familie og venner.

Dansk-norsk slavehandel hadde slavefort i Vest-Afrika og tre små kolonier i Karibia. Rundt 100.000 afrikanere ble fraktet over havet på norske og danske skip, der de fleste ble brukt som arbeidskraft på sukkerplantasjer.

På øya St. Croix døde rundt 40 prosent av de nyankomne slavene før det hadde gått fem år, slik at plantasjeeierne stadig måtte fylle på med nye.
Danmark-Norge forholdt seg nøytrale under de mange krigene mellom europeiske stater i den andre halvdelen av 1700-tallet.

Da den gudfryktige teologen Engelbrecht Hesselberg (1728–1788) ble byfogd i Christiansted på St. Croix og eier av en stor sukkerplantasje, oppstod det rykter om et slaveopprør i 1759.
Engelbrecht valgte seg selv som dommer og dømte 13 slaver til en tortur som etter flere dager endte med døden etter de grusomste behandlinger som presten kunne oppvise.

Andre vanlige metoder for avstraffelse som ble brukt av Engelbrecht og andre på fortet under det dansk-norske riket på øya, behandlet rømte slaver med radbrekking, dvs å knuse alle lemmer i kroppen, for så å bli lagt i jern i solsteken ute på bakken. Det kunne ta hele 12 timer før slaven døde.

Andre ble levende brent eller puttet i et jernbur hvor de ikke kunne stå oppreist eller ligge ned. Der ble de sperret inne til de døde. Det var ikke lov å gi dem verken vann eller mat. En slave kunne holde seg levende i 42 timer før døden kom som en befrielse.
Biskop Erik Pontoppidan, kjent for sin katekisme for allmueskolen, skrev at afrikanere i Karibia fikk det mye bedre ettersom de her fikk møte kristendommen.