Barack - oss er en frelser født?

Alle som har opplevd PAF syndromet, burde sende Barack Obama noen tanker i disse tider. Uavhengig av hvilket politisk syn man har, så går det an å prøve å sette seg inn i denne personens situasjon som nybakt president av the United States of America.
Han overtar som leder en supermakt som verdenshistorien aldri har sett maken til.
Supermakt i kraft av en gigantisk krigsmaskin og en økonomi som infiltrerer og påvirker de fleste lands nasjonale økonomier. For ikke å snakke om den kultur og livsstil som TV og Internett formidler, «The American way of life».
Den globale finansielle krise startet på Wall Street, og har skapt enorme problemer for de enkelte land med et utall personlige tragedier i kjølvannet.
Problemer er ålereite så lenge de kan løses. Så lenge de kan mestres, gir det bare økt sjølfølelse. Men når problemene vokser en over hodet, oppstår angsten. Angsten for ikke å mestre, angsten for å gå til grunne.
Alle tenker vi framtid i gode og positive bilder, men når vi fatter at våre håp og forventninger ikke kan innfris, oppstår den iskalde frustrasjon.
Hvordan skal Barack unngå dette ProblemAngstFrustrasjon syndromet? Det må han nemlig, hvis ikke brytes mannen gradvis ned.
Hans taler, hans stil har gitt håp til millioner av mennesker, ikke bare i USA, men over hele verden.
Får Barack Obama sove om natta? Bruker han drugs? Psykologer og psykiatere?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror hemmeligheten ved å mestre den situasjonen han har havnet i kan uttrykkes med ett ord: støttespillere.
Støttespillere i form av familie, fortrolige venner og selvsagt dyktige og lojale medarbeidere.
Uten medspillere som støtter deg er du ferdig.
Men hva kan skje dersom en president for verdenshistoriens største supermakt begynner å kjenne PAF syndromet snike seg inn i sjela si?
Jeg tror USAs forrige president, George W. Bush, kan svare på det. For å komme ut av en avmakts situasjon som følge av en sterk og voksende opinion mot USA være seg i forhold til ressursforvaltning, klimapolitikk, rolle som verdenspoliti, hurtig voksende utenlandsgjeld, bruk av tortur etc., så måtte han foreta seg noe som han kunne mestre.
Derfor tok han i bruk krigsmaskinen og intervenerte i Irak. Med det oppnådde han to viktige ting, den ene av moralsk karakter og den andre av ressurs/økonomisk karakter. Det gode landet, «Gods own country» slåss mot «Djevelens land» ledet av Saddam Hussein og drepte han. Den andre tingen var at han sikret USA tilgang til et av verdens største oljereservoarer. Godt jobba, George fikk tilbake sjøltilliten.
Hva med Obama? Dersom PAF syndromet kommer snikende og vil sette seg i ryggraden hans, hva gjør han da? Tyr han også til den gamle metoden som kalles statsmannskunst, nemlig å skape en konflikt utad for å dempe problemene innad?
Eller har han, og behersker han andre metoder?
Er det det han mener med ordet «change»?