Han
sitter på ei isoporplate i sine loslitte klær med ei utstrakt hand og et stivnet smil på leppene. Med bedende øyne tigger han penger.
Han har plassert seg strategisk, utenfor supermarkedet.
En jevn strøm av kunder haster ut til bilene sine med bæreposer
bugnende av mat og drikke. Alle ser han, men de aller fleste overser tiggeren.
Det er Romanifolket som tigger. Folket som opprinnelig
kom fra India, kjent som tatere og sigøynere, blir jaget fra
land til land. Og det til tross for en fargerik og mangfoldig kultur
med musikk, litteratur og teater. Eksempelvis spansk flamenco, vår
egen sigøyner og musiker Raja, og tateren Åge
Alexandersen.
Romanifolkets historie vitner om en endeløs
forfølgelse. I 1940, i nazi Tyskland, ble 400 barn av
Romanifolket brukt som prøvekaniner for dødsgassen
Zyklon-B. 1,5 millioner av det samme folket
ble senere drept med samme gassen i nazistenes gasskamre.
Allerede i 1924 mistet sigøynerne retten til
norsk pass. I 1927 ble de utestengt fra riket. Noen av de norske
sigøynerne flyktet fra forfølgelsene på
kontinentet, og ville rømme hjem til Norge. De ble nektet
adgang. Nasjonal Samling planla en total utryddelse av samtlige
tatere og sigøynerne som fortsatt befant seg her i landet.
Det var i 1943, samme året som krigslykken snudde for tyskerne
og planene ble forpurret.
Høyres landsmøte vedtok å forby
tigging, de er tydeligvis ikke alene om det. De vil ikke se dem,
tiggerne! Gir tiggerne oss dårlig samvittighet? De vitner jo
nådeløst om den grelle kontrasten mellom fattig og rik,
mellom overflod og nød. Er da løsningen å
renovere dem bort? Hva vi da skal gjøre med dem, har visst
hverken Høyres landsmøte eller andre noe godt svar på.
Dessuten bør vi få en tydeligere definisjon
av det å tigge.
Hva med han som illuderer statue i sølvfarget
dress med inntektshatten sin på fortauet, han som både
barn og voksne synes er fornøyelig, er han tigger eller
underholdningsartist? Enn han som spiller trekkspill, hvor mange
melodier må han kunne fremføre for å bli titulert som musiker
eller tigger?
Jeg la merke til henne på tur inn til
Vinmonopolet. Ei aldrende kone med rødt skaut på hodet.
Heldigvis var hun godt kledd der hun satt med ryggen mot Polets
murvegg. Nordavinden var sur og kald, som vanlig.
Åssen har de det, tenkte jeg, tiggerne. Kan de
for eksempel le? Dersom de kan det, har de det kanskje ikke så
verst? Jeg la en plan, og gikk bort til tiggerkona med en kartong
rødvin i den ene handa og visakortet i den andre.
Hello,
do you take card?,
spurte
jeg. Kona så først noe engstelig opp på meg, men
så brast ansiktet i en befriende latter og blottet en ikke helt
feilfri tanngard...
Jeg
doblet innsatsen den dagen og slapp tjue kroner ned i kruset som
plaster på fleipen. Hun klemte handa mi og hvisket God
bless you.
Okei, greit, tenkte jeg, og hastet videre med en lun
varme i brøstet.