Når målet er frelsen, blir midlene hellige!

Ønsker du deg et liv etter døden, så må du sørge for å bli frelst ved å sverge på at Gud eksisterer (jmf. Trosbekjennelsen). Dersom det viser seg at Gud ikke eksisterer, så vil du heller ikke være i stand til å beklage feilen, du er bare død...

Men dersom du ikke tror på Gud, og det viser seg at han eksisterer, ja da er du ille ute å kjøre. Da blir du dømt til evig fortapelse.  Konklusjonen blir helgardering: tro på Gud! Det er vel dette paradokset som gjør det mulig å vedlikeholde religionens makt helt opp til vår tid, en konserverende maktfaktor som kontinuerlig må bekjempes til fordel for våre menneskerettigheter.

Når vi ser et menneske ligge på sine knær med foldede hender og snakke ut i løse lufta vil det være naturlig å ringe 113, slik at ho kan få medisiner for sitt alvorlige schizofrene anfall. Men vi gjør ikke det for vi har lært at ho snakker med Gud, og dermed bidrar også tilskueren til å tro på «...fra evighet til evighet. Amen.»

Tilsvarende med alle de troende som opplever mirakler og åpenbaringer som tegn på Guds eksistens. Men det er sansenes bedrag og hjernens finurlige virkemåte som skaper disse syner. 

Det er jo de samme «mekanismer» som gjør det mulig for tryllekunstnere og illusjonister å utøve sin magi, være seg en kraftig omskjæring som å kappe dama i to, eller få ho til å ta en «jesus» og sveve rett opp i lufta.

Jeg har sjøl sett et vakkert dameansikt i vinduet med skrukkete gardiner i den rette bakgrunns belysningen. Så jeg har også hilst på jomfru Maria...

Vi kritiserer Islam, særlig den delen av Koranen som omfatter Sharialovene, den som gir jihadisten «licens to kill». En person som tar livet av uskyldige mennesker uten et motiv er nemlig ingen terrorist. Vedkommende er bare sinnssyk.

Men når motivet er religiøst og/eller politisk begrunnet blir terroren forståelig, og den kan dømmes som berettiget eller uberettiget hvilket avgjøres av den trosretning eller politisk tilhørighet som dømmer. 

Men det blir noget tragikomisk når den ene religionen angriper den andre, mens det samtidig blir bedt til den samme guden, bare titulert med tre ulike navn; Jahve i Toraen, Gud i Bibelen og Allah i Koranen.

Den kristne bibeltolkningen kan også bli svært fundamental, særlig i USA. Der vokser det fram menigheter og sekter som med sitt religiøse program blir kalt for «amerikansk taliban», for eksempel «Vi burde invadere landene deres (de muslimske), drepe lederne deres og få dem til å konvertere til kristendom».

Mange menigheter lengter etter en total atomkrig for den vil, i følge Johannes' Åpenbaring, framskynde Jesu tilbakekomst.

Slike fundamentale trosretninger er ikke isolert til noen få ekstreme sekter, men blomstrer også blant landets politikere, de som erklærer USA for «Gods own Country».                   

Religionen kan brukes til så mangt fra å hisse til krig og terror til å holde folket i sjakk med valget mellom å pines i helvete eller bli frelst til et evig liv i himmelen. Slik sløves vi ned med «religionen som et opium for folket».