Viruset er veldig smittsomt, men ganske så ufarlig.
Ingen barn eller unge mennesker har hittil blitt syke. Voksne,
friske folk kan kanskje merke en mild forkjølelse. Det er mennesker
med alvorlige sykdommer og svært gamle med nedsatt immunforsvar som
utgjør risikogruppa for å dø. I følge WHO har antall smittede i
verden passert 200.000 hvorav 8000 er døde, omtrent 4 prosent.
Foruten Kina, der utbruddet startet, er det Iran og Italia
som har blitt hardest rammet. EU-landet Italia har bedt EU om hjelp, men har fått
avslag, ingenting. Derimot har Kina, Venezuela og Cuba bidratt med
leger og testutstyr. Pinlig?
Frykten for smitte, sykdom og død stenger ned store
deler av samfunnet og befolkningen blir bedt om å holde seg
innendørs.
Kanskje det er bra? Bra å kjenne på frykten for å
bli syk og dø? Det burde jo være bra i den forstand at vi lettere
kan identifisere oss med dem som lever i den angsten hver dag, livet
gjennom.
#
I dag er det 850 millioner mennesker som lider av sult og
underernæring.
#
Omtrent 24.000 mennesker dør hver dag av sult eller sultrelaterte
lidelser.
#
Hver dag dør rundt 18.000 barn av sult og underernæring.
#
I utviklingsland dør ti prosent av alle barn før de har fylt fem
år.
#
Foruten død forårsaker kronisk underernæring også svekket syn,
sløvhet, forkrøplet vekst og svekket immunitet mot sykdom.
Det er slik verdensøkonomien fungerer. Den rikeste
delen av menneskeheten lider av overvekt og livsstilssykdommer, mens
den fattigste delen sulter. Men nå som de rikeste kjenner på den
samme frykten som de fattigste går det vel an å gjøre noe med det?
Nei, det er ikke nok å gi de fattige noen smuler fra de rikes bord.
Det er verdensøkonomiens motor som må byttes ut. Og da trenger vi
å tørke støv av de egenskapene som har berget oss gjennom
evolusjonen i millioner av år, de som er nedfelt i våre gener, de
som skiller oss fra dyra;
Rettferdighet
+ Solidaritet = Samvittighet.
Vi er nemlig et flokkdyr. Det er flokken som har
overlevd evolusjonen og gjort oss til mennesker. Og flokken hadde
ingen å miste, hvert enkelt individ var viktig i kraft av sine
ferdigheter og kunnskaper til flokkens beste. Derfor måtte
ressursene deles rettferdig slik at flokkens medlemmer holdt seg mest
mulig friske og sterke. Derfor måtte de sterkeste vise solidaritet
med de svakeste. Fagfolkene kaller en slik samfunnsform for
Urkommunisme.
I vår tid har menneskeflokken vokst til nær 8
milliarder mennesker. Allikevel, takket være moderne medier, tar vi
rede på hvordan det står til med oss.
Vi vet at store deler av
flokken lever i angst for å dø av sult og underernæring hver dag.
Vi vet at tusenvis av våre barn dør hver dag av mangel på mat.
Kan
et virus få samvittigheten vår til å reagere, slik at vi bygger en
ny verdensøkonomi med rettferdighet og solidaritet som byggeklosser?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar