I skolen: fra subjekt til objekt – og hva så?

Det klages for tiden over at det måles og veies alt for mye i skolen.  Hvor befinner du deg i forhold til målsettingen?  Er du god, middels eller dårlig?  Hvor befinner du deg på en skala fra en til ti - ni, fem eller to?  Jamen er ikke det fint da, å få vite hvordan du ligger an, få vite hvilke fag du må forbedre deg i?
Du skal jo snart ut i arbeidslivet og finne din plass der.  Og der spør de ikke etter hvordan det kriblet i kroppen når du klatret høyt opp i treet og var redd for ikke å komme deg ned igjen.  Der spørres det heller ikke hvordan du opplevde ditt første kyss, eller lykken ved det vakre målet du scoret på fotballbanen.  For ikke å snakke om hvor trist det kjentes å alltid måtte se kampen fra reservebenken.  Arbeidskjøperen er kun interessert i hvor du hører hjemme på skalaen, er du en nier, femmer eller toer?
Hva er så galt med å konkurrere med sine medelever og med seg sjøl?
Hele samfunnet er jo gjennomsyret av konkurranse.  Vi konkurrerer om økt produksjon, økt omsetning, økt bruttonasjonalprodukt og økt profitt.  Verdiene fremkommer som tall og statistikk.  Kvantiteten definerer kvaliteten, om underskuddet, overskuddet eller profittraten.  I næringslivet jobber mennesker som har gått gjennom minst tretten års skolegang.  De har vært elever ved en skole som har formet dem slik at de godtar premissene for produksjonen i et kapitalistisk konkurranse marked.
At de samme produksjonsforhold er i dag en direkte trussel mot planetens knappe ressurser og dens klima, lærer de lite eller ingenting om!

Har skolen noensinne utdannet elever som ikke godtar de produksjonsforhold som de senere skal jobbe under?  Går det eventuelt an å forme elever, i form av kunnskaper og holdninger, slik at de vil endre produksjonsbetingelsene?  Vil de som voksne samfunns mennesker si at vi trenger ikke flere tannkrem merker?  Flere biler?  Økt kjøpekraft?  Trenger vi å bytte garderobe hvert år?  Har vi nok av alt nå?  Nå stopper vi opp og begynner heller å spare på knappe ressurser til fordel for kommende generasjoner?!  Vi bruker heller kunnskapen vår til å produsere så klimavennlig som mulig?!  Våre høyeste idealer er å vise solidaritet i praksis med de som lite har?!
Går det an å endre samfunnet slik at det blir styrt ut fra kunnskap, vitenskapelig innsikt, måtehold og solidaritet, og ikke ut fra børs, finansfyrster og kapitalens ustoppelige akkumulasjon?
Ja, jeg tror det.  Men det betinger at vi begynner å bli politiske samfunnsmennesker igjen.
At vi begynner å snakke med hverandre om politikk, ideologi og samfunnsutvikling.  At vi begynner å ta ansvar for oss sjøl og våre kommende generasjoner, og ikke kun passivt vegetere på kapitalismens marked.  I den forbindelse blir diskusjonen omkring det enkelte politiske parti for snever, for hjelpeløst.  De partipolitiske programmer er tuftet på dagens produksjonssystem, de stiller ikke engang et spørsmål ved det.  Nei, vi må nok etterlyse mennesker og ledere som har overskridende politiske idealer, og som tør å slåss for det.  Rett og slett si at nå må vi ta til vettet!

Kanskje lærerne er den yrkesgruppa i samfunnet som først og fremst burde kjenne seg mest kallet til å starte en samfunnsutvikling som er vettug?  Det haster med å spørre seg sjøl om skolen fortsatt skal danne elever til objekter tilpasset produksjonsforhold som i dag er direkte destruktive i forhold til jordas ressurser og klima.  Evner lærerne å definere overskridende målsettinger med tanke på ei framtid som er bærekraftig?  I så tilfelle må skolen også endre midler og metoder.
Og det betyr selvsagt opprør!
Har lærerne noen meninger om dette og hint?  Eller er de kun pedagoger i en skole uten mål og mening?