Jeg fatter ikke åssen denne maskinen funker!

Når skrivemaskinen besto av tynne stålstenger som spratt opp og slo mot papiret når du trykket på tastene, ja da forsto du jo hvordan den virket.  At det i tuppen på hver stang var preget inn en bokstav, et tegn eller et tall var jo ikke akkurat noe man sleit for å forstå.  Det var også en selvfølge at mellom stanga og papiret måtte det være et tynt, svertet bånd.  Slik at det ble et skikkelig avtrykk av bokstaven.  Og dengang som nå skrev man feil i blant, så selvfølgelig ble det brukt rettetape som fjernet feilen.  Rettetapen var hvit.  På siden av maskinen var det en liten hendel som man trykket ned for hvert linjeskift, slik at linjeavstanden ble den samme.  Skulle bare mangle.  Maskinen fungerte utmerket!
Og så kom den helt revolusjonære utgaven, den elektriske!  Alle funksjonene i den gamle utgaven gikk nå nesten helt, av seg sjøl, et lite tastetrykk og stanga føyk opp.  Eller enda bedre, kula gikk rundt og slo inn i papiret med de tegn som ble valgt.  Fantastisk, ei metallkule der det på utsiden var preget inn alle bokstaver, tall og tegn.  Den som ikke skaffet seg en kulemaskin var gammeldags og passé.
På kontoret satt skrivemaskindamene (det het det før kvinnefrigjøringas tid..) med sine skrivemaskiner og knatret i vei med nylig tilegnet tøtsjmetode.  Stenografidamene var en sagablott.

Og så kom pc'en, datamaskinen.  Så nå sitter jeg og skriver på noe som jeg ikke skjønner bæra av hvordan virker.  Jeg surfer litt rundt på nettet for å bli litt klokere med det omvendte som resultat.  Det er jo så mange forkortelser!  Men såpass skjønner jeg at den maskinen jeg sitter og skriver på er en fantastisk teknologisk bragd.  Ja, tenk å lagre ord, tegn og tall på atomnivå, bare ved å bruke strøm på eller av.  Er strømmen på betegnes den med 1, er den av
med 0.  Ett sånt atom, jeg tror det er metallet silisium som brukes?, kalles en bit.  Åtte slike bits blir til en byte og flere bytes settes sammen til dataord.  Det vanlige for en personal computer, pc, er at en byte har pakker på 32 eller 64 bits, og at den rommer over hundre millioner bytes i sin hukommelse.
Men la oss for moro skyld leke litt med den minste byten på 8 bits:
Her ligger det åtte hvite klinkekuler, ingen har strøm på.  Vi har altså åtte kuler, der hver kule har to muligheter, enten tilstand 0 eller med strøm på, tilstand 1.  Da får vi 2 ganget med seg selv 8 ganger som gir 256 muligheter bare i en byte.  Vi bytter ut ei kule med ei svart, den er det strøm på og vi får; 000000001.  I neste byte bytter vi ut tre hvite med svarte; 10011000, i neste bytter vi også ut tre kuler men med en annen plassering; 010010010.  Tilsammen et lite dataord.  Er det sånn det funker?  Har jeg for eksempel skrevet Jeg elsker deg? 
Og så må vi jo ha noe som oversetter fra mine tastetrykk til dette to-talls systemet og derfra tilbake igjen.  Det er vel det som kalles windows?  Et operativsystem som gjør det mulig å opprette mapper og filer, som lar oss slette og kopiere, som lar oss vandre rundt i Cyberspace og hilse på hele verden med ei lita mus i handa som løper rundt på matta si.
For ei herlig fantastisk tid vi lever i!