Apropos fornuft og moral...

Vi satt under furua, naboen og jeg, og delte ei flaske rødvin. Under praten kom naboen til å si at han kjenner godt foreldrene til en av de norske pilotene som bomber i Libya. Foreldrene er svært bekymret for guttens liv, og for de eventuelle psykiske skader han kan få som følge av å likvidere folk. Det var sånn vi kom inn på disse begrepene fornuft og moral.

For det er vel moralsk sett riktig å hjelpe opprørerne i Libya som kjemper mot diktatoren Gaddafi?. Opposisjonen i Libya, og i nesten hele den arabiske verden, ønsker jo bare det vi tar som en selvfølge, ytringsfrihet, demokrati med frie valg og organisasjonsfrihet.

Det er selvsagt et moralsk dilemma at bombingen ikke bare treffer militære mål, men tar også livet av tusenvis, uskyldige sivile. Vi har jo blitt lært opp til at det er galt og umoralsk å drepe. I kristendommens ti bud for riktig moralsk livsførsel, står det svart på hvitt, bud nummer fem: Du skal ikke slå i hjel! At budene er opprinnelig skrevet på steintavler, symboliserer at de skal gjelde i evig tid, det vil si også i løpet av vår levetid...

Rart at kjerka ikke mumler et ord om norsk krigføring, hverken i Libya eller i Afghanistan.

Ja, det er jo kjerka som er selveste moralens vokter, en moral som nettopp hviler på de ti bud. Kanskje den selvpålagte munnkurv skyldes forholdet til den norske stat, som statskirke? Staten sender soldater ut i krig for å drepe, og kjerka holder munn. Det er jo egentlig forståelig, du biter ikke den handa som mater deg.

Så her vinner nok fornuften over moralen. Bispekollegiet vedtar følgende bispevedtak; La moralen fare og ta til fornuften!

Det er nok den vanligste løsningen, at moralen må vike for fornuften. Det er da vi gjerne får det vi kaller en dobbelmoral. Våpensmia Norge for eksempel, får ikke selge våpen til land som er i krig; og det av moralske årsaker. Selv om det er disse land som trenger våpen mest, skulle man tro. Men det er helt greit å selge våpen til land som ikke er i krig selv om disse videreselger de norskproduserte våpen til de krigførende. Våpensalg gir store fortjenester, så sånn sett er det jo en fornuftig ordning.

Det vil selvsagt være direkte ufint å tenke at det fredselskende Norge synes det er forsåvidt greit å bombe oljelandet Libya... For det må vel bare være en tilfeldighet at prisen på råolje fyker i været, og det i takt med antall bomber som slippes over libyske oljeinstallasjoner? Men dersom tanken er tenkt så er den i alle fall basert på ren fornuft. Å tjene penger er jo ikke dumt, selv om det er på en litt umoralsk måte.

At norske menige soldater i utlendighet har ei grunnlønn på 40.000 kroner i måneden er jo også en sterk motivasjonsfaktor, skulle man tro. Et motiv som kanskje overvinner både fornuften og eventuelle moralske skrupler?

Og nettopp her finner vi det store dilemmaet ved å være menneske, det som skiller oss fra dyra og som gir mening til begrepet menneske. Vi kan nemlig vurdere våre handlinger ut fra fornuft, basert på kunnskap og innsikt, og ut fra en moralsk plattform, som er så sterk at vi kan føle den.  Det kalles samvittighet.

Allikevel begår vi titt og ofte handlinger som strider mot både fornuft og moral. Handlinger som har en sterkere motivasjonsfaktor i form av materielle goder, penger og profitt. 

Akk ja, det er ikke så lett å være menneske som folk tror...