Hvor ble det av russetoget?

Nei, dette er ingen klage på ungdommen. Til det har jeg alt for lite grunnlag, siden jeg lite vet hva ungdommen pusler med og hva de stort sett er opptatt av. 

Men forskrekket ble jeg, da den unge dame ved siden av meg fortalte at russetoget, som eget tog er avviklet for mange år siden. Nå er det en del av borgertoget og kommer helt til slutt. Siden selve borgertoget varte over en time, sendte jeg en varm tanke til værgudene som tillot meg å stå der i skjorte med oppbrettede ermer.

Jeg skulle gjerne ha kjøpt russeavisa, den med rød skrift på hvitt papir, den som ga en kort presentasjon av hver enkelt russ ved Sandefjord videregående skole, og som inneholdt ros og ris til de som hadde gjort seg fortjent til det i løpet av russeåret.

Jeg spurte den unge dame om det ikke var noen russeavis i år. Hun så på meg med et forvirret blikk, russeavis? Jamen, russerevy da, har du vært på russerevyen?

Igjen det granskende blikk, hva er det jeg babler om? Aldersforskjellen var tydeligvis for stor.

Og det er vel kanskje det jeg gjør, bare babler. For jeg har jo ikke hatt noe forhold til hverken borgertog eller russetog, siden jeg sjøl var rødruss for over førti år siden. Jeg må vel forstå at verden har forandret seg! Javel, men til det bedre eller til det verre?

Som rødruss i 1965, laget vi russeavis, vi lagde russerevy med dyktige tannlege Berggren som revyforfatter og regissør, vi kjøpte gamle biler, helt fra tjuetallet, som vi mekka på og malte røde, vi hadde spart penger i tre år med tanke på russeturen til København, og vi lagde russetog!

Det som skiller seg totalt fra russefeiringa for over førti år siden, og i dag, det er engasjementet. Vi skulle vise at etter tolv års skolegang, så kunne vi noe, vi forsto noe, og vi ville noe. Det viste vi gjennom revy, avis og tog. Russetoget var harselas, satire og ironi, over byens styre og stell, over ulike politiske stridsspørsmål, over det som opptok vanlige folk og media, inkludert det nye og grensesprengende TeleVisjon. Vi leide blant annet lastebiler som, med malte kulisser på lasteplanet, skulle forestille for eksempel ei sykestue, et klasserom, et bystyre etc.  Om det gikk mye tid til alle disse aktiviteter?

Ja, det gjorde det. Men det var ikke bekymringsfullt, siden det var både lærerrikt og bevisstgjørende. Det visste vi, og det visste mange av våre lærere som deltok i de mange ulike forberedelser.

Så, etter over en time, kom russetoget, som siste innslag i borgertoget... 

Det første jeg så etter var plakater med slagord. Ikke en eneste plakat. Men bilene da, de rødmalte veteranbiler, de som russen stå på trinnet til og slo med bambusstokkene mens de ropte russeropet; chikkelakke chikkelakke, bom, bom, bom, bommelakke, bommelakke... Hvor er sketsjene på lasteplanet? 

Hvor er dansen, sangen, våryren, opprøret og fandenivoldskheten!?

Her kommer de subbende, så vidt de orker å gå. De sprekeste av dem klarer å blåse i ei dommerfløyte en gang i blant. Det er alt. 

Herregud, hva har skjedd? Hva har skjedd på disse førti åra? Har vi gått fremover eller bakover? Har noen valgt seg fra, eller har noen valgt seg til? Og eventuelt hvem har valgt?

Lena, rødrussdama i drosja på morrasida på tur hjem, ga meg kanskje svaret; Pappa sponset oss med hundre tusen kroner for å sette i stand rødrussbussen vår, så vi kunne dra til Kongeparken i Stavanger og til Tryvann i Oslo. Og russeropet ditt?, spurte jeg Lena: Blir du trøtt, så ta to pils til!, svarte Lena, sliten og trøtt.