Neida, man trenger slettes ikke være Vannmann for å trives i det våte element. Særlig ikke når havet er varmt og salt, og det vugger deg opp og ned i takt med slakke dønninger. Den lettskya kveldshimmelen slipper sola halvveis gjennom, som et Guds øye, og lager sølvstripa som strekker seg helt ut til horisonten.
Da er det bare å legge seg til rette med foldede hender under hodet og studere de store, fargerike skyene der ute. De som lager teater, det ene scenebildet etter det andre.
Akkurat nå er det en kjærlighetsscene med to elefanter i hovedrollen. Han med lange støttenner og ho med flagrende ører. De tvinner snablene i hverandre og hvisker små, søte ord. Elskovsord. Det er det havet som forteller meg, klukkende i mine ører...
Litt justering må til, med håndflatene, så ikke teaterscenen kommer ut av fokus. Tenk hvis vi ikke hadde hatt hender, men i stedet luffer. Vi kunne ha samme hjernevolum og samme intelligens, men uten hender. Hvor i evolusjonen ville vi da ha befunnet oss?
Tja, da hadde vi vel ligget her jeg ligger nå, tenker jeg, og glane lengselsfullt inn mot det frodige fastland. For der inne ville vi ikke gjort noen særlig suksess. Uten våre hender ville vi ikke ha oppnådd det teknologiske og kulturelle nivå vi befinner oss på. Dette fantastiske verktøyet som stødig holder kirurgens skalpell, med fingre som danser over tastatur og gitarstrenger. Hånden kan tilogmed knytes. Da blir den ei klubbe som du kan slå i bordet med for å markere at tenåringsdattera har kommet for seint hjem...
Apropos intelligens. Er det så veldig intelligent å «skite i eget reir»? Ja, det er jo det vi gjør. Vi bruker havet som ei avfallsdynge og slipper tonnevis av gasser ut i atmosfæren. Nå har det visst blitt så store mengder at Moder Jord må justere klimaet. Hva det innebærer for Homo Sapiens, det tenkende menneske..., det vet vi aldeles ikke. Eller kanskje er intelligensen brukbar nok, men måten vi lever på er det ikke. Noe er i alle fall galt. Noe må justeres, og det haster!
Det er sceneskifte der borte i horisonten. Det forelskede elefantparet viskes gradvis ut og erstattes av et mannsansikt, et ansikt med et langt mørkt hår til skuldrene og ei stor nese. Han støtter hodet med den ene handa. Det er tydelig at han tenker. Det er noe han grubler på. Kan det være? Nei, det er nesten for godt til å være sant, men han ligner jo mistenkelig på Descartes! Jo, det er han!
Den franske filosof og matematiker René Descartes, født i Frankrike i 1596. Han som tilegnes den moderne vitenskapelige metode for å oppnå sikker viten, den hypotetisk deduktive.
Han startet nemlig sitt filosofiske verk med å tvile på alt og benekte all tilegnet kunnskap.
Alt unntatt en ting. Han tenkte. Og siden han tenkte måtte han følgelig eksistere.
Den berømte konklusjonen formulerte han på latin og fransk: Cogito ergo sum. Je pense, donc je suis. Jeg tenker, derfor er jeg.
Nå fikk også jeg noe å tenke på, så Homo Sapiens stiger opp og går i land...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar