Restaurantbesøk! (en liten fortelling)

Bestemmelsen ble tatt nede på beach'en, der vi satt under parasollen sammen med flere venninner til kona. De som også ønsker seg en verrang, en grei europeer med ordnet økonomi. Det skal sannelig ikke mye til for å bli godt likt...

Smilende thaidamer, barbeint vaggende i sanden med bredbremmet hatt mot sola, byr fram sine fat med grilla kyllinglår, blekksprut, krabber, poser med kokt ris, etc. Og thaiene kjøper og spiser, billig.

Ikke jeg! Nei, jeg kjøpte og åt et par kyllinglår i fjor, og ble dødssjuk! Herregud, de bæres jo rundt hele dagen i solsteika. Kanskje de er ålereite tidlig på morran, men ikke seint på ettermiddagen. Så det så.

Derfor sier kona, med et trøstende smil, at vi kan gå på en skikkelig restaurant i kveld, oppe i tårnet, og spise skikkelig god mat. Helt enig, nikker jeg, og ser for meg et etterlengtet nordisk kjøkken. 

Spyttkjertlene settes i alarmberedskap, og magen knurrer forventningsfullt...

Nærmere klokka sju var vi klare, trodde jeg... Sampan var ferdig sminka og pynta, og jeg ferdig dusja og nybarbert med etterbarberingsvann og det hele, glatt som ei barnerumpe. Men vi var visst allikevel ikke helt klare for restaurantbesøk.  Det passet seg nemlig ikke å komme i dressbukse og sandaler. Vi måtte til Lotus for å kjøpe nye sko. 
Det hjalp ikke at pressen i buksa var like skarp som en knivegg.

Lotus Tesco er ett av de mange gigantiske hypermarkeder som får nervetrådene til å krølle seg bare jeg ser inngangspartiet. 

Nei, jeg trives ikke der inne!

Men siden konegeneralmajora hadde bestemt seg for at jeg måtte ha nye sko til den nye buksa, ja da er det like håpløst å protestere som om ei mus skulle opponere mot en elefant.

Jeg hadde tatt meg et par skarpe, så Sampan kjørte motorsykkelen. Jeg er faktisk mer trygg bak hennes rygg enn når jeg kjører sjøl. Ho er forsiktig og dyktig i trafikken. Men så har jo jeg egentlig et innebygd handicap siden jeg opplever trafikkbildet høyrevridd. Her er det venstrekjøring, sai/venstre – kwa/høyre.

Gatelysene har vært borte i flere dager her hvor vi bor, så vi startet i stummende mørke. Men kona manøvrerer oss trygt opp mot Sukhumvit, motorveien. Det er den kjappeste veien til markedet, men den mest risikable...

Ja, her i Thailand, med sine rundt 65 millioner, blir det årlig drept nesten fjorten tusen mennesker i trafikken, over tusen hver måned. Over en million skades hvert år (kilde: Bangkok Post). 
Joda, de har internasjonale trafikkregler, men også en del interne... Den helt grunnleggende trafikkregelen er «størst kommer først». Ikke rart da at over tretti prosent av alle dødsulykker skjer med motorsykler.

Det er fire kjørefelt i hver retning. Vi ligger i det ytterste, der hvor biler og motorsykler står parkert, der hvor bikkjene sover eller vimser fram og tilbake. Sampan holder moderat fart, rundt seksti. Men i den innerste fila raser bilene i hastigheter opp mot hundre og femti kilometer i timen. Så kommer selvmords kandidatene på sine motorsykler i over hundre – uten hjelm. De store turistbussene dundrer forbi oss på en meters avstand. Dragsuget etter dem dreier bakoversveisen rundt 180 grader!

Vi kommer trygt fram, takket være ei rutinert kone. Hun loser meg rett bort til sko avdelingen. Her har hun vært før, mange ganger – uten meg – like kjent her som på sitt eget soverom. Vi finner fort et par veldig fine sko, skinnsko med gummisåler, behagelig uten snøring – åtti kroner med sokker...:). Happy, nå skal vi på restaurant.

Men, da inntrer disse merkelige øyeblikk da du nesten sjokkert oppdager at du ikke kjenner din egen kone, ikke fullt ut. Vi er jo i et supermarked, det kryr av kjoler, bukser, skjorter, ja, av alt. Plaggene må jo vurderes, de må tas på, de må sammenlignes. Og tiden går.

Jeg har bestandig savnet diplomatiske egenskaper. I den grad jeg har noen, så må de tas i bruk nå. Jeg prøver meg frampå med et tilak (kjære). - Tilak, skal ikke vi dra på restaurant nå? - Joda, men vent litt, jeg skal bare...

Herrregud! Hæjegu, aper ho, og smiler søtt.

Som gammel naturfaglærer, burde jeg jo vite at det nytter ikke å slåss mot naturen, man må være på parti med den. Shopping genet, det som artikulerer seg med begrepet kjøpe, det ligger i XX kromosomet, hunnens kjønns kromosom og er medfødt hos alle kvinner over hele verden. De kan rett og slett ikke hjelpe for det, de er bare underlagt ren og skjær natur...

- Det er veldig pent, sa jeg, til det fargerike silkesjalet ho viste meg. - Det kler du veldig, veldig godt. Det kan jeg kjøpe til deg, tilak... Kapp kun ka, sa hun og ga meg en klem. Takken og klemmen kostet meg tjuefem kroner, det var det ærlig verdt for å komme seg ut av dette «ALT for mye av ALT».

Noen kilometer på den andre siden, på sjøsiden, ligger tårnet. Sytti kroner på hver, og vi kan spise og drikke så mye vi orker. Heisen stopper i femtitredje, restaurantetasjen. Det er ennå tre etasjer til før du når toppen. Og da er du like høyt oppe som tolv sekunder etter take off.

Dit opp går vi. Fra toppen går det en vaier i slakk bue ned mot bakken.

På vaieren er det montert ei trinse, og i trinsa er det festet noe seletøy. Seletøyet blir spent rundt lår og skuldre. Du blir klargjort av en ung mann som sjekker reimer og karabin kroker en siste gang. Jeg synes vaieren virker veldig tynn, ikke tykkere enn lillefingeren min. 

Det er da du må tenke statistikk. Ennå har ikke vaieren røket, ingen har blitt drept av dette stuntet. Det er jo nettopp det som skaper spenningen, det som knyter knuten i mellomgolvet. Kanskje det blir meg som får den æren, kanskje det er jeg som skal skape sensasjonen og de store overskriftene. Selvsagt får jeg ikke oppleve berømmelsen sjøl. Jeg ligger jo enten på asfalten brettet ut som en våt skygge, eller jeg står godt plantet i blomsterbedet med jord til navlen og et fårete smil rundt munnen. Stedet bestemmes av hvor vaieren ryker på tur ned.

Den unge mannen legger hånden på ryggen min, og smiler. Om smilet er rent sadistisk eller trøstende, det orker jeg ikke å analysere der og da. Jeg tar farvel med ei gråtkvalt kone – et siste farvel?

Så slippes du utfor. Du stuper ut og nedover. Tyngdekraften suger deg mot bakken.

Hedningen ber til Gud om at statistikken ikke blir brutt. Men så slakkes det plutselig opp, og du glir inn på rampen hvor du blir tatt i mot med et stort glis, uten tenner. Den gamle kona har sikkert jobbet der i en liten evighet, og sett mange fjes med kombinasjonen skrekk/lykke.

Jeg klarte det, og fikk samtidig sjekket hjertet, med en riktignok primitiv EKG, med positivt resultat. Det ungdommelige vågemotet sitter fortsatt i brøstet...

Jeg hadde ventet mange flere gjester her. Det er turistene som dominerer, særlig russere og kinesere.

Russerne er så upopulære i Thailand at mange hoteller nekter dem adgang – «dessverre fullt». Hvorfor det?

Inntekten til servitørene og til de som renholder rommene, er avhengig av tips. Russerne er de mest gjerrige. Dessuten tar de gjerne med seg både salt- og pepperbøsse, samt serviettholderen, som souvenir! På toppen av det hele er de høyrøstede og kranglete. Jeg har sjøl sett dem i aksjon. Nyrike uten dannelse, uten respekt!  Trist, trist og atter trist.

Det er fint at det er få gjester. Da får du bedre kontakt med det smilende personalet. Da har de tilogmed tid til å slå av en prat - med ei opplagt kone.

Det er behagelig svalt i restauranten. Bordene står i vifteform med oransje duker, ferdig dekket med glass og bestikk, bare gaffel og skje. Vil du ha kniv, så må du værsågod hente den sjøl. Sånn er det bare her, helt greit for meg.

Selvsagt står bordene plassert som radier i en sirkel, åtte stoler på hver side. Restauranten er jo sirkelformet der origo rommer flere kjøkken, lagerrom, toaletter og garderober for de ansatte. En snerten konstruksjon. Det prikker i huden når jeg tenker på de som vasker vinduene – utvendig.

Musikken over høyttalerne besørges av en fyr på piano, sammen med en rytmeboks. Jeg liker ikke å baktale folk, men ærlig talt. Når «Hotel California» blir fremført som vuggesang, da går det aldeles for treigt, æsså!

Jeg er sulten.

Jeg tar en runde i den runde restauranten som går rundt. Ja, den går sakte rundt, noe som er kjekt å vite. Ellers kan man mistenke seg sjøl for å være litt på en snurr når utsikten fra bordet ikke er den samme som den du forlot for å hente ny forsyning.

Klokka er bare ni på kvelden. Flere og flere stjerner stikker hull på den svarte kveldshimmelen. Om månen er i Ny eller Ne, det vet jeg ikke. Full er den i alle fall ikke. Det er ikke jeg heller. Jeg er jo et anstendig menneske...

Restauranten stenger ikke før elleve. Vi har god tid til å kose oss, ete og drikke. Byen ligger under oss i et hav av lys. Etter hvert får vi det mørke partiet, der havet og fiskebåtene ligger, og i horisonten den opplyste kyststripa til øya Koh Larn. Helt der ute flammer lynet. Tor med hammer'n er overalt. 

Det er fint her.

Det er sjømat av alle slag og i alle fasonger, det er frukt, grønnsaker, salater, det er stekt kylling og noe som ligner servelat, det er kald juice, iskrem og kaker, det er mye her, men...

Jeg går en runde til. Hvor er den store panna med stekt bacon og stekte pølser, om ikke fra Gilde, så må den jo være et sted! Hvor er de stekte potetene? Hvor er kummen der kjøttkakene svømmer i brun saus? Hvor er gryta med varm ertestuing? Jeg finner det ikke, jeg har blitt lurt!

Sampaaan!

Sampan, du sa vi skulle på en skikkelig god restaurant med skikkelig god mat, også for meg. Her er det jo bare kattemat! Før jeg begynner å furtne til, ber ho pent om unnskyldning, ho trodde det var europeiske matretter her, også . Ikke rart ho trodde det forresten, restauranten i tårnet besøkes overveiende av turister, ikke minst fra Europa.

Okay, man får gjøre det beste ut av det. Men sjømat tilberedes ikke sånn som hjemme. Rekene, for eksempel, de store, kokes i vann uten salt. Det samme med krabber, fisk og blekksprut. Det smaker ingenting. Smaken ligger i de mange forskjellige skåler med dipp eller dressing. Med litt veiledning så går det bra, men jeg er altså ikke noen gourmet på området sjømat. 

Jeg fikk faktisk en psykosomatisk reaksjon, der magen ble i villrede om den skulle kaste innholdet opp og ut, eller presse det videre gjennom systemet. Årsaken var den krepsen som lå på tallerkenen til kona, den blunket til meg!

Jeg heiv innpå tre shottær med cognac og svelget ned med like mange kopper svart kaffe. Det hjalp. Magen valgte systemet.

Den gule ildkula hadde allerede presset temperaturen over tjuefem grader da jeg med et håndkle rundt livet ruslet ut på terrassen. Go'morn, sa kona med et varmt smil og pekte på bordet. Der sto det et stort fat med stekte egg, stekte pølser og ei dynge med stekt bacon, omkranset av stekte poteter, tomater, agurk og salatblader. Jøss! Ho hadde altså vært på markedet allerede og laget kjempefrokost. 

Tja, hva skal man ellers ha koner til, tenkte jeg, noe sarkastisk etter nedturen på restauranten kvelden før. 

Tenkte jeg! Jeg sa det ikke!

Det jeg sa var kapp kun kapp, tilak - og ga henne en skikkelig go'klem.

Akk ja, livet er vakkert...