 |
Det er det dobbelte av 80 km/h. Hundre og tretti kilometer unnagjort på en time! Hva blir da gjennomsnitts farta? Akkurat!
Jeg sitter rett bak sjåføren i den melkehvite Toyota maxi taxi med blikket klistret på speedometret.
Sjåføren, en mann i femtiåra, sitter og nynner på en eller annen melodi. Med fingrene trommende på rattet viser han hvilken takt den går i, like rytmisk som hjulenes slag mot skjøtene i motorveiens betongdekke, bam-bam-bambam, bam-bam-bambam...
Jeg har lyst til å be han ta det cha, cha, slakke opp litt, men jeg tør ikke å pirke borti'n.
Vi ligger for det meste i innerfila, men legger oss ut til venstre når de kommer bak oss, de som vil forbi med hastigheter høyere enn 160 km/h!
En gang i min ungdom i Gøteborg presset jeg en kremgul Opel Kapitän opp i 150 km/h på veien mot Kungälv. Jeg husker jeg ble redd. Hvorfor jeg nevner fargen er fordi jeg sjøl poserte i kremgul dress som sjåfør til eieren, gravemaskinkjøreren fra Kirkenes, han Hans Harjo. Han som likte å skjenke seg på fritida. Særlig når vi skulle på Liseberg og sjekke damer...
Nå er altså hastigheten med bil slått med ti kilometer i timen, selv om det ikke er jeg som iscenesetter dette stuntet.
 |
Vi ankommer Bangkok, og fire filer utvides til fem. Men hva hjelper det når samtlige biler står i ro. Fullstendig kork klokka ni på morran. Ei skogssnegle hadde vunnet rally Bangkok denne morgenen. Det spys ut tonnevis med seoto, mens menneskene i sine polstra mobile celler ikke kommer av flekken. Er det dette som kalles fremskritt?
Bangkok, med et antall mennesker som tilsvarer det dobbelte av Norges, er en gigantisk mennesketue. Ei tue som yrer og syder, som rommer alt. Alle nasjonaliteter, alle slags mennesker, alle slags kjøretøyer. Luksushotellene skjuler slummen bakom, og skyskraperne strekker seg mot Nirvana. I Bangkok kjøper du alt. Krung Thep sover aldri. Krung Thep må oppleves. Bangkok er ubeskrivelig. Ergo slutter vi med det!Det går ennå nesten to timer før taximeter drosja klarer å snegle seg fram til ambassaden. Onn, ho som kona er tante til, skal søke visum til Norge med meg som garantist.
Vi finner det rette kontoret og smyger oss inn.
Når vi blir vinket bort til en kontorpult der det stikker opp et arrogant og strengt kvinneansikt i femtiåra, krabber vi dit, legger oss i fosterstilling og kysser tærne til den allmektige.
Vi er i Den Kongelige Norske Ambassade!
Herregud! Selv om jeg overdriver litt i beskrivelsen, så føles det i alle fall slik. Underdanighet til under skosålene. Det tok tre og en halv time før søknaden var ferdig. Ikke rart det, den rommet nemlig 35 A4 ark!
Vi vet av erfaring hvor vanskelig det er å komme inn i Kongeriket der nord oppunder polisen, det som flyter av melk og honning.Det visste kamelen også da den skulle presse seg gjennom et nåløye...
