Farvel til demokratiet?

I et demokrati har flertallet retten på sin side, og derved makta, men som aller oftest er det mindretallet som har rett. Og det går bra så lenge samfunnet er i en stabil økonomisk tilstand med ei trygg framtid i sikte. Men dersom en fare truer, slik at styresmaktene må foreta relativt dramatiske og hurtige endringer i samfunnsstrukturen, ja da blir den demokratiske beslutningsprosessen en hemsko.

I følge forskere over hele verden er vi nettopp i en slik situasjon. Vi, i den rikeste delen av verden, må foreta oss noe drastisk nå, i dag. Vårt forbruk av energi og naturressurser, vår livsstil, er en trussel mot vår fortsatte eksistens.

I et demokrati må våre ledere, politikerne, som oftest snu kappa etter vinden, valgvinden, dersom de vil bli gjenvalgt. Og det vil de jo. Politikken blir preget av kampen for å klamre seg til makta. Således blir den utøvende politikken full av paradokser og brutte løfter.  Og vi, folket som velger, vil vel egentlig ha det slik. For hvem vil stemme på partier som lover reduksjon i materielt forbruk, som lover en redusert levestandard? Ikke dermed sagt at livskvaliteten blir redusert, tvert imot så blir den sannsynligvis bedre. Men livskvalitet er et fremmedord i politikernes munn.

Skuldertrekkerne – the neverminds – representerer en alvorlig trussel mot såvel demokrati som egen framtid. De som sokner til den største politiske grupperinga uten å være offisielt registrert, nemlig medlemmene av Den Hellige Alminnelige Likegyldighet.

 Var det dette som Sokrates innså da han foreslo at staten måtte styres av de vise, de som vet? Oversatt til vår tid betyr det at vitenskap og forskning legges til grunn for politiske beslutninger.  Da går det troll i ord; kunnskap er makt!

Det viser seg gang på gang at de enkelte stater oppfører seg likedan som enkeltindivider, de vil ikke gi fra seg noe, tvertimot vil de ha mer. Derfor er det håpløst for verdens land i fellesskap å meisle ut en politikk som skal ivareta planetens økosystemer

(jmf. pratmakerne i Rio+20).

Vi står overfor et historisk valg, nemlig å avgi suverenitet, både som enkeltindivid og som stat. Suvereniteten må overføres til et internasjonalt styringsorgan a lá FN med makt og mandat til å fordele verdens ressurser rettferdig mellom alle jordas land og folkeslag. Takket være datamaskinens matematiske nøyaktighet vil det være mulig å la rettferdigheten skje fyldest (Åpenbaringen 22:1-21). Et styringsorgan som ganske sikkert vil sette den rike delen av verden på diett, og slanke den ned til et anstendig nivå. Et nivå som ikke lenger tolererer vekstfilosofi og elefantsyke.

Men våger vi det? Våger vi å la oss bli administrert av «de som vet» og samtidig si farvel til demokratiet? Kanskje vi våger det for våre barns skyld, eller hur?