Hun frigjør seg fra ryggsekken og slipper seg ned på
det tørre leiet av mose og furunåler.
Med ryggen mot den gamle furua lukker hun øynene,
snuser inn naturens dufter og lytter til stillheten. Den monotone
klukkingen fra fjellbekken vil dysse henne i søvn. Vannet
er ikke så langt unna, det kan den sørgmodige
fløytelåten til heiloen fortelle. Den sitter sikkert på
ei moltetue og venter på henne...
Ravnens skarpe varselrop oppunder svartfjellet forteller
at hun er registrert og på vei.
Bekken smalner inn til en liten minifoss før den
stuper ned i kulpen, den som speiler himmelen. Hun aker seg nærmere
og betrakter de små fiskene der nede som svømmer fredfullt mellom
de lyse godvær skyene.
Alt levende består av de samme byggeklossene, de
er bare satt sammen på litt forskjellig vis. Gjennom millioner
på millioner av år har evolusjonen eksperimentert, prøvet
og feilet. Fisken i kulpen og meg sjøl er egentlig i slekt,
tenker hun. Det gjelder deg også, hvisker hun, og blunker til
reinrosa foran hodet sitt.
Slik
ligger hun lenge og fornemmer tilhørighet, som en del av den
levende planeten, som en del av Gaia.
Jeg er verden, tenker hun, jeg er natur!
Hun smiler til sitt eget speilbilde og drikker seg utørst
av det kalde vannet, lungene fylles med klar, oksygenrik luft.
Kraftfull vandrer hun videre, river av litt bjerkenever og
putter i sekken. Vel framme ved fjellvannet skal bålet
tennes og kaffen kokes...
Over
halvparten av menneskene på planeten bor nå i storbyer.
Mange av dem så store at vår hovedstad blir som en
forstad å regne. Og storbyene vokser med noen titalls
millioner hvert år. Jungelen av asfalt, betong og glass krever
større og større arealer. For ikke å snakke om
de millioner av mål dyrkbar mark som legges under veidekke hver
dag, verden over.
Et
lite apropos til det; det bygges fire felts motorvei mellom Tønsberg
og Sandefjord, en strekning på 24 kilometer til en kalkulert
prislapp på 24 milliarder. Helt riktig, det blir en million
kroner pr. meter. Snart kommer statsministeren og klipper snora med
et stolt smil. Han som sier vi må begrense privatbilismen til
fordel for kollektivtrafikken...
Det
er i storbyene, metropolene, makta er samlet. Det er der vi finner
maktmenneskene i sine kontorer, høyt oppe i skyskraperne.
Finansfyrster, økonomer, direktører og politikere
utgjør den harde kjerne. Det er disse betongprimatene som regjerer land og folk
ut fra finansspekulasjon og profitthunger.
Under
den store FN konferansen i Rio+20 ble det foreslått å
komme fram til en prislapp på miljøødeleggelser,
tap av biologisk mangfold, på overfiske, forsøpling m.m. Økonomene har behov for å få noen tall til sine budsjettposter. Det
er nødvendig for statistikk, prognoser, investeringer og
politiske beslutninger.
Det
skal bli spennende å se hvilken kroneverdi kulpen får,
den som speiler himmelen. Kanskje den med tiden blir børsnotert...
