Matforgiftning og tapt drosjetur...

En uskyldig handling kan få uante konsekvenser. Det hendte meg på forrige tirsdag, da jeg skulle handle noen matvarer på Meny.

Jeg var sulten og kjøpte meg ei stekt lunchkake, disse store kjøttkakene med innebygde grønnsaker. Den fortærte jeg på vei ut til bilen. Etter en halvtime begynte det å stikke kniver i magen. Ingenting kom ut, hverken oppe eller nede, kun smerter i tarmsystemet. Legevakta trøstet meg med at symptomene viste helt klart matforgiftning, bare ta det med ro noen dager. Ja, jeg tok det knusende med ro resten av den dagen og neste. Da lå jeg i fosterstilling med kaldsvette og knasket smertestillende.

Fredag gikk jeg på jobb og bestemte meg for å melde fra om den livstruende lunchkaka. Jeg parkerte drosja med lys i taxilampa og tok med meg varsleren, den lille svarte dingsen som piper når en får tilbud på tur. Turen må kvitteres på taxameteret innen ett minutt. Pinsehelga var i emning og det vrimlet av kunder. Jeg håpet det ikke ville komme noen turmelding mens jeg ventet foran ferskvaredisken med nummerlappen i den ene handa og varsleren i den andre.

- Jeg vil bare informere om noe som hendte meg på tirsdag, sa jeg stille og rolig, og forventet å få en beklagelse i det minste. Men nei.

Den store mannen bak disken i hvit kokkeuniform smilte og så på meg som om jeg var en dårlig spøk; du må nok ha tatt feil der, mannen min, vi har aldri fått noen klage på våre produkter, værsågod neste!

Jeg erindret knivene i magen, hvilket startet adrenalinpumpa som igjen ga beskjed til hjernen; hopp! - sprett over disken og gi han en springskalle rett i pappen!

Heldigvis sendte hjernen enda et signal; jeg er ingen ungsau lenger. Resultatet kunne nemlig ha blitt en eldre mann i drosjeuniform hengende over ferskvaredisken med hodet i fatet med medisterfarse.

Da peip det i varsleren.

Lik en olymper på hundremeter'n akselererte jeg og dyttet vekk handlevogna til gamle fru Nilsen, eller var det Olsen, jeg splittet paret som diskuterte grønnsaker og sprintet forbi hyllene med kaffe og suppeposer.

Framme ved skapet for melkeprodukter skjønte jeg at slaget var tapt, jeg ville aldri rekke ut til drosja innen minuttet. 

Der sto jeg og heiv etter pusten.  Alle de forargede kunder som jeg hadde sneiet borti på min ville ferd, sto og glante olmt på meg. 
Jeg ville forklare årsaken og pekte på den lille svarte dingsen,  piiiiiip pip, piiiiiip pip, piii... stønnet jeg med min lyseste sopranstemme.

Reaksjonen var ikke som forventet, istedet for smil og forståelse så de på meg med angst, ristet på hodet og forsvant mellom hyllene.

Et eldre par mumlet loco, loco, de ferierte sikkert i Spania og hadde lært seg det helt elementære...

Jeg ruslet slukøret ut til drosja og kunne konstatere «Time out» på en godtur til nabobyen!

Neida, det nytter ikke å bli bitter, sånn er livet, det er de største fiskene og de beste turene man mister.

Men lunchkaker, hverken her eller der, kommer jeg aldri mer til å kjøpe.  Så det så...