Hvorfor tar vi ikke til vettet?

Vi lever i ei tid som preges av trusselen om sammenbrudd i planetens økosystemer. Forskere og miljøinstitusjoner over hele verden roper varsku her. Størst tyngde har kanskje FNs miljøprogram (UNEP) som slår alarm i sin nye rapport «Global Environment Outlook», den sier blant annet:

- hvis dagens trender fortsetter, vil resultatet bli skadenivåer vi aldri har sett før – veksten er problemet, det siste århundret kjennetegnes av en eksepsjonell vekst - folketallet er firedoblet til 7 milliarder mennesker, og den globale økonomiske produksjonen er mer enn tjuedoblet – siden miljøkonferansen i Rio i 1992, der «bærekraftig utvikling» var stikkordet, har utslippene av CO₂ økt

med nærmere 40 prosent – i tropene er artsmangfoldet redusert med hele 30 prosent.

Forskerne i IEA (Det internasjonale energibyrået) er enig med FNs klimapanel og advarer mot en ulevelig klode i sin siste rapport «World Energy Outlook»: - organisasjonen advarer mot dagens politikk som vil gi en oppvarming av kloden på tre til seks grader – til tross for den økonomiske krisen i verden økte energietterspørselen med hele fem prosent i 2010, noe som sendte CO₂ utslippene til nye rekordhøyder.

I denne sammenheng kan det være på sin plass å minnes Norges største økonom, professor og nobelprisvinner Trygve Haavelmo, som for allerede tjue år siden advarte: - mer vekst i de rike landene er en forferdelig tanke. Det går ikke i hop med miljøet! Norge har svart med å tredoble brutto nasjonalproduktet, BNP, i løpet av disse tjue årene...

Det må være lov å spørre, hva er det med oss? Hvorfor kan vi ikke ta til vettet og handle i tråd med vår viten, den viten som vår vitenskap med sine tusenvis av forskere fremskaffer? 

Eller er vi fortapt og forrådt, fortrinnsvis på grunn av vårt eget DNA, vårt eget genmateriale?

For dersom årsaken til menneskets suksessrike evolusjon er bestemt av arvestoffet, i form av å samle i lader, å eie stadig mer, å forbruke stadig mer. Der enkeltindividets grådighet og «det genetisk lønnsomme» alltid vil bli prioritert foran begrensning eller forsakelse til fellesskapets beste. Der samarbeid bare er en form for ytterligere å kunne berike seg sjøl.

Ja, da ligger vi tynt an. For utfordringa i vår tid er å redusere energi- og materielt forbruk, for samtidig å meisle ut en politikk som er tuftet på kunnskap og innsikt i stedet for profitt.

Makter vi ikke det, og det ser dessverre slik ut, så er menneskeheten programmert til å gjøre sin egen planet ubeboelig, og det takket være sitt eget DNA.

I så måte er vi jo unnskyldt, så det kan jo være en mager trøst...