Ja, når jeg tenker på hva menneskeheten har avdekket
bare på de siste hundre år, hva vi har forsket på og samlet
kunnskap om, på alle områder. Jeg sier «vi», for man skulle
nesten tro at de skarpeste forskerhjerner tilhører en annen rase enn
oss vanlig dødelige. Tenk bare på hva som avsløres innen
fysikken, den delen av fysikken som kalles subatomær, der hvor våre
kjente naturlover ikke gjelder, der hvor atomene blir konstruert, der
hvor vi og alt synlig stoff blir skrudd sammen, der hvor
kvantefysikken er underlagt sine egne lover.
Dersom jeg kunne se langt nok innover i den bordplata jeg hviler mine hender på, ville materialets molekyler komme til syne. Jeg ser at de ikke ligger i ro, de vibrerer i takt med temperaturen. Molekylenes byggesteiner, atomene, er enda mer «rastløse», de danser sin egen dans. Ser vi et karbonatom? Ja, da er det forstørret opp en million ganger og vi får tykkelsen til et menneskehår (avhengig av hvor tynn en har blitt i håret...)
Dersom jeg kunne se langt nok innover i den bordplata jeg hviler mine hender på, ville materialets molekyler komme til syne. Jeg ser at de ikke ligger i ro, de vibrerer i takt med temperaturen. Molekylenes byggesteiner, atomene, er enda mer «rastløse», de danser sin egen dans. Ser vi et karbonatom? Ja, da er det forstørret opp en million ganger og vi får tykkelsen til et menneskehår (avhengig av hvor tynn en har blitt i håret...)
I
gamle dager lærte vi at atomet var den absolutte minste
byggesteinen. Vi lærte hvordan atomet var bygget opp med en
liten kjerne bestående av partikler som er elektrisk nøytrale,
nøytroner,
og de som er elektrisk positivt ladet, protoner. De
negativt ladde elektroner
befinner seg rundt atomkjernen i sine bestemte skall. Antall skall
og antall elektroner bestemmes av atomets/grunnstoffets størrelse.
Atomets oppbygging kan sammenlignes med en løk, et lite
atom som hydrogen tilsvarer en liten løk, et stort atom som uran
krever mange skall med mange elektroner.
Det
er ikke helt korrekt å kalle et elektron for en partikkel siden det
ikke har masse i tradisjonell forstand, det er bare hundre
milliontedels stort i forhold til atomet. Det er bare et
energipunkt med en elektrisk ladning. Det samme kan sies om
kvarkene,
de som bygger atomkjernens nøytroner og protoner.
Vi
har tre par kvarker med navn som tyder på at fysikere også har
humor; opp- og nedkvark, topp- og bunnkvark, sjarm- og særkvark.
Kvarkene har sine elektriske ladninger, men det er bare ett par som
trengs for å bygge alt synlig stoff i universet, sammen med
elektronet. Kvarkeparet er oppkvarken
med ladning + 2/3 og nedkvarken
med ladning – 1/3. Da er det bare å bygge atomkjerner; to
oppkvarker og en nedkvark gir +2/3 + 2/3 – 1/3 = 4/3 – 1/3 = 3/3
= 1, som er en hel positiv elektrisk ladning, vi har fått et proton.
To nedkvarker og en oppkvark gir; – 1/3 – 1/3 + 2/3 = - 2/3 +
2/3 = 0, hvilket gir null elektrisk ladning, vi har fått en nøytral
partikkel, et nøytron.
Og så? Jo, det må nok noen fler krefter til for å få
ting til å funke, for at du og jeg og resten av det synlige univers
skal bestå. Vi trenger noen krefter som skal binde sammen kvarkene,
og krefter som skal holde protonene med sine like ladninger på plass
i kjernen. For like ladninger frastøter jo hverandre, har vi erfart.
I den subatomære verden gjelder ikke tid og rom slik vi
forstår det, våre naturlover er opphevet. Dette og mye mer har
mennesket tatt rede på.
Det
er lov å si det med fjortisen; det
er helt rått, æsså! Og
råere skal det bli for neste blogg skal ta turen til CERN og se på
verdens største maskin, LHC, den som avslører verdens minste
deler..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar