Hva lønner seg mest, egentlig?

Produsenten av Volkswagen, VAG, har beregnet mengde utslipp av klimagassen CO2 under produksjonen av modellen Golf. Det viser seg at en Golf elbil avgir dobbelt så mye karbondioksid i forhold til produksjonen av en Golf bensin/diesel; 11,1 tonn for elbilen og 5,6 tonn for bensin/diesel.

Bortsett fra hjulenes svevestøv er imidlertid elbilen mer miljøvennlig, den lager mindre støy og slipper ikke ut de helseskadelige NOX partikler.

Men i forhold til klimaet er den norske subsidierte elbil politikken uten virkning og mening. I følge regjeringa tilsvarer 1 kilowatt-time elektrisk energi i Norge (norsk mix) 50 g CO2 og i EU (europeisk mix) 560 g/kWh. Elbilen i Golf størrelse trekker 2 kWh pr mil. Elbilen er således heller ikke fri for utslipp under bruk.

Siden elbilen har rett til å bruke kollektivfeltet, skaper de kø og forsinker kollektivtrafikken. Det mest lønnsomme i så måte er selvsagt å få matpakkekjørerne inn på bane og buss, dersom lønnsomheten skal måles opp mot en effektiv klimapolitikk.

 

Fortsatt representerer privatbilismen med forbrenningsmotorer den største trusselen mot miljø og klima. Utslippene fra den sektoren har økt med 25% de siste 20 åra. Regjeringa legger opp til en fortsatt økning i antall personbiler med høyere fartsgrenser samt stimulerer til hurtigere omsetning av bilparken. Men i forhold til klimaproblemet ligger lønnsomheten i å fase ut produksjonskostnadene ved å produsere biler med lengst mulig levetid.

 

Et gammelt ordtak sier «På kjøretøyet skal godtfolk kjennes». I vår tid er det riktigere å si «På søppelet skal rikfolk kjennes». 

For førti år siden, i 1974, kastet hver nordmann i gjennomsnitt 174 kg søppel i løpet av et år. I dag passerer vi 430 kg/innbygger, en økning på 247 %! I stedet for å stimulere til økt forbruk med tilhørende høyere søppelberg burde vi gå motsatt vei, nemlig satse på omfordeling og inntektsutjevning med krav til lengst mulig levetid for våre produkter, være seg klær og sko, leketøy og biler. Det vil være lønnsomt i forhold til miljøforringelse, økologisk fotavtrykk og trusselen fra klimaendringer. 

 

Men vi henger i stroppen og gjør det som lønner seg for å bli enda rikere.  Nei, det er ingen grunn til å moralisere over det, fordi vi lever i et samfunn med en politisk økonomisk motor som drives av tut og kjør, bruk og kast.

«Stopp verden, jeg vil av» er lettere sagt enn gjort, selv om vi vet at kvantiteten, mengde og volum, bestemmer kvaliteten. Erfaringskunnskapen sier at for lite eller for mye er like gæli. Så innerst inne vet alle og enhver hva som lønner seg.

 

Vi vet også at det gode liv kan utmerket leves uavhengig av materiell rikdom med et skyhøyt forbruk. I så måte har vi kanskje noe å lære av Bhutan, det lille buddhistiske landet mellom Kina og India, det som har byttet ut BNP, Brutto Nasjonal Produkt, med BNL, Brutto Nasjonal Lykke, som mål på befolkningens gode liv?