En verden i opprør...

... som pågår hele tiden med krav om frihet fra sosial og økonomisk undertrykking.

Dersom opprøret fører til en hurtig samfunnsendring kalles det revolusjon. Historia kan fortelle om to store revolusjoner, en vellykket og en mislykket. 

14. juli 1789 gjorde folket masseopprør i Paris som ble starten på den franske revolusjon. Kongefamilien med sine adelige lakeier «ble tatt ut» som det heter i militær språkdrakt, fortrinnsvis ved at hodet ble skilt fra kroppen. 

Frankrikes nye grunnlov med parolen «Frihet, Likhet og Brorskap» ble idealet til flere vestlige land, inkludert Norge i 1814. Opprøret som førte til den franske revolusjon kom fra folkedypet, derfor vellykket. 

Industrialiseringa skapte en enorm arbeiderklasse, proletariatet, som ble utnyttet på det groveste. Sult, utmattelse og sykdommer sørget for en tidlig død for millioner arbeidsfolk.

Forståelig nok ble kommunismen en befriende ideologi; Proletarer i alle land, foren eder – proletariatet har ikke annet å miste enn sine egne lenker – de har en hel verden å vinne.  

Den russiske revolusjon startet i 1917 ledet av Vladimir Lenin som sammen med det bolsjevikiske partiet styrtet keiserriket. Tsaren med familie fikk sine kuler i en kjeller. Men folket gjorde motstand, særlig mot kollektiviseringen av jordbruket. 

Bolsjevikene måtte ty til et stadig større omfang av undertrykkelse med brutale metoder, også som et resultat av trusselen fra nazi-Tyskland som endte i et massivt angrep 22. juni 1941. 

Revolusjonen i 1917 som skulle frigjøre det russiske folk og bygge et kommunistisk samfunn ble totalt mislykket og endte i et diktatur med tyrannen Josef Stalin som leder. Det som kalles Stalinisme. 

Men som kjent har Vesten brukt Stalinismen for alt den er verdt i sin antikommunistiske propaganda, og holder fortsatt på med sin fordummende hjernevask. 

Siden andre verdenskrig har Latin-Amerika vært preget av store folkelige opprør med sosialistiske revolusjoner på programmet. Samtidig har de latin-amerikanske land fått føle USAs brutale maktovergrep, være seg militært eller med CIAs sine muldvarper.

Et klassisk eksempel er Chile i 1973. Den folkevalgte sosialistiske presidenten, Salvador Allende, hadde startet en moderat progressiv politikk med blant annet nasjonalisering av amerikanske selskaper. USAs utenriksminister Henry Kissinger: «Chile er et virus som kan infisere hele regionen». CIA likviderte president Allende som ble erstattet av Augusto Pinochet, en USA kontrollert diktator. 

Venezuela har hittil unngått militært angrep fra USA til tross for at deres oljeselskaper ble nasjonalisert tidlig på 2000 tallet under den bolivarianske, sosialistiske revolusjon. Det sosialistiske Venezuela ble et fyrtårn i den latin-amerikanske verden som en moderne velferdsstat, hvilket USAs president, George W. Bush, kalte «Det gode eksemplets trussel». 

Og trusselen skulle bekjempes med drepende sanksjoner, blant annet ved å sabotere Venezuelas oljeeksport samt beslaglegge Venezuelas formuer i utlandet. Resultatet er et Venezuela i dyp økonomisk krise. I dag er situasjonen kritisk med mangel på mat og medisiner som tar livet av rundt 40.000 mennesker hvert år, fortrinnsvis småunger og gamle. 

24. september 2013 sto president og fredsprisvinner, Barack Obama, på FNs talerstol og innrømmet at USA bedriver storstilt imperialisme, ikke bare i USAs «backyard», Latin-Amerika, men over hele verden for å skaffe seg, sitat: «politisk, økonomisk, kulturelt eller militært herredømme». 

Nå var vel ikke akkurat det noen eksplosiv nyhet, men allikevel en viktig innrømmelse.

Det er forøvrig det landet som er vår nære venn og alliert...