Er vi egentlig DET KLOKE MENNESKE?

Har vi i vår hektiske, materielle verden glemt å tenke? 

Jeg mener å tenke sånn som skiller oss fra dyra? Eller er all tankekraft bundet til det materielle livet? Som det dyret vi vitterlig er må vi selvsagt tenke på det materielle i form av å skaffe oss mat, klær, husly og trygghet, sammen med reproduksjonens krav til å parre seg. Men utover det?

I forhold til Maslows behovspyramide sitter vi fast i de nederste etasjer. Det er jo lett å forstå så lenge vi tilhører en type samfunn som opprettholder seg sjøl kun gjennom vekst i materielt forbruk. Det er der vi bruker all vår tankekraft og energi i vår streben etter å få mer, forbruke mer, oppleve mer, kjøpe mer etc.

Men er det dermed sagt at forbruket skaper det gode liv utover det å leve alminnelig godt?

Det er enkelt å slå fast at vårt rike forbrukersamfunn skaper hverken lykke eller mening i seg sjøl! Det synes som vi lever i et samfunn der toppetasjen i Maslows behovspyramide er smuldret bort. Men det er jo der vi egentlig tilhører dersom vi skal ta vår egen tittel på alvor. Vi har jo døpt oss sjøl med navnet Homo Sapiens = Det kloke menneske! En etasje der vi virkelig tar farvel med våre dyrevenner rent intellektuelt, en etasje der vi kan reflektere og filosofere med bundet mandat til Det kloke menneske – en 200.000 år gammel dyreart.

Filosofer spør ofte; hva er menneskets grunnleggende vesen? Dersom svaret blir å søke lykken gjennom forbruk og grådighet, som å grafse til seg mest mulig, er vi dømt til undergang. Vi lever tross alt i et romskip med begrensede ressurser.

I følge filosofen Aristoteles, født 384 f. Kr., vil higen etter materiell rikdom i det lange løp undergrave vår egen eksistens og er helt uten mening. Han foraktet folk som kun jakter på nytelse og «et liv oppfylt av fornøyelser». Veien til det gode liv er mening, sier Aristoteles, det han kaller eudaimonia = det greske ordet for menneskelig blomstring.

Kanskje på tide å filosofere over hvordan vi kan oppnå menneskelig blomstring i vår tid, dersom det gode liv er synonymt med det meningsfylte liv?

For det er vel ikke akkurat så meningsfullt å bidra til det sammenbruddet vi nå opplever i planetens økosystemer? Er det meningsfullt å tilby en katastrofal framtid til våre egne unger, til kommende generasjoner?

Og det er her Det kloke menneske burde realisere seg sjøl med sin klokskap, nemlig finne en utvei. Finne en vei å leve på, en samfunnsmodell, som vi kan kalle bærekraftig. Et samfunn vi med stolthet kan tilby våre egne unger.

Hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor lar vi det bare skure og gå?

Elie Wiesel, filosof og vinner av Nobels fredspris, sa det slik: «Den største trusselen mot menneskeheten er ikke hat, men den hellige, alminnelige likegyldighet». 

Er vår likegyldighet selve trusselen? Er det vårt meningsløse liv som truer vår framtid? Akkurat det fortjener vel en filosofisk tanke i toppetasjen til Maslow? 

For å si det med Aristoteles: Den som tenker det rette, vil handle rett!