Vi KAN hvis vi VIL!

Montrealprotokollen er et historisk bevis på at alle verdens land kan samarbeide når de tar vitenskapen på alvor.  

På 1980 tallet fant forskerne ut at ozonlaget i atmosfæren over Antarktis var ødelagt. Ozonet, et molekyl bestående av tre oksygenatomer, beskytter livet på jorda mot den skadelige ultrafiolette strålingen fra sola, UV-strålingen.

Årsaken ble også funnet, nemlig menneskenes utslipp av ozonnedbrytende gasser som klorfluorkarboner, KFK. Disse gassene ble brukt som drivgasser i spraybokser, kjøleskap og frysere. 

I 1987 ble det inngått en internasjonal avtale der alle land forpliktet seg til å forby KFK gasser. Siden har det såkalte ozonhullet blitt stadig mindre. Men KFK gassene har lang levetid i atmosfæren, så det vil ta enda noen tiår før hullet er reparert.

Det viser seg altså når verdens regjeringer forstår alvoret kan de ta skjeen i en annen hånd og legge om politikken radikalt.

Allerede på 1970 tallet ble det slått alarm over hele verden. Skoger og innsjøer ble tilført store mengder sur nedbør som tok livet av planter, muslinger og fisk. Årsaken var og er utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider til atmosfæren. Det er kullfyrte kraftverk som står for størstedelen av utslippene, men veitrafikk, skipstrafikk og metallproduksjon er også vesentlige bidragsytere.

Rent vann har 7 på pH-skalaen, mens det her i landet ble målt pH-verdier helt ned på 4 tallet. Nedbøren var så sur at livet i vassdrag og innsjøer døde ut, særlig i Sør-Norge. Men den laveste pH-verdien ble målt i USA på 1,7 - nedbør som nesten ren svovelsyre!

Aldri så galt så godt for noe, heter det. Og i denne sammenhengen skulle vi få oppleve verdens største dugnad. 
For det første ble utslippene redusert med ny renseteknologi, for det andre måtte forsuringen motvirkes ved hjelp av kalking. Kalk nøytraliserer syre. 

Både offentlige myndigheter, naturvern organisasjoner og tusentalls enkeltpersoner mobiliserte for å redde livet i elver og innsjøer.

Igjen viser det seg at menneskeheten kan samarbeide «mot felles fiende» - 

Vi kan hvis vi vil!

Det som skiller oss mennesker fra dyra er nettopp det å kunne observere, måle, innhente kunnskaper og innsikt – for så fatte de nødvendige politiske beslutninger.

Vi vet at utslipp av klimagasser, særlig karbondioksid og metan, fører til et varmere klima med destruktive følger for planetens økosystemer. Vi vet fordi verdens forskere har ropt «varsku her» gjennom flere tiår. Dessuten trenger vi ikke lenger bli fortalt hva som skjer, nå «opplever vi det på kroppen».

Utslippene øker jevnt og trutt, og det mer eller mindre i alle verdens land.

Vårt eget land, som en olje- og gassnasjon, fortsetter også å øke både de nasjonale utslipp og de som bidrar til de globale. 

Verdens befolkning forstår at vi bygger ned planeten vår, at vi er på vei mot en omfattende katastrofe. 

Folk over hele verden vil garantert redusere utslippene; Ja vi vil, men får det ikke til! - med et berettiget spørsmål: 

Hvorfor ikke det?