KINA og USA - hver sin vei på hver sin måte...

 «Fargen på katta betyr ingenting så lenge den fanger mus»

Det var slagordet til Deng Xiaoping da han overtok som formann i Det kinesiske kommunistparti i 1978, og med det president i PRC, People's Republic of China. Deng har fått tittelen «Arkitekten til det moderne Kina» med sine reformer kjent som «Sosialisme med kinesiske særtrekk» og «Sosialistisk markedsøkonomi». 

Omtrent samtidig overtok skuespiller Ronald Reagan presidentembetet i USA med en diametralt motsatt politikk i forhold til Kina. Hans økonomiske politikk ble kalt «reagonomi» som skulle skape økonomisk vekst gjennom sterkt reduserte skatter og avgifter.

Han krympet de offentlige budsjetter til et minimum, unntatt militærbudsjettet som gikk motsatt vei. Reagan førte en hard linje overfor fagforeninger og ga sin støtte til alle antikommunistiske bevegelser over hele verden.

Kina skulle etter hvert utvikle sin økonomi som gjorde det mulig å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom. I dag kan Kina stolt erklære at samtlige innbyggere, 1400 millioner mennesker, har tilgang på mat, bolig, gratis utdanning og helsetjenester. Retten til et trygt og humant liv må vel være menneskerett nummer 1. Allikevel anklager USA (med Norge på slep) Kina for brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

USA skulle gå motsatt vei. Allerede i avskjedstalen til president og general Dwight D. Eisenhower 17. januar 1961 ble det advart mot den sterke innflytelsen som våpenindustrien hadde på amerikansk økonomi, hvilket han betegnet «The Military-Industrial Complex». 

Det militær-industrielle kompleks krever nemlig en kontinuerlig militær opprustning for å holde våpenindustrien gående med konflikter, militære baser og kriger over store deler av verden. Dette koster selvsagt penger. Så mye penger at USA må kontinuerlig ta opp store lån. Utenlandsgjelden har nå passert ufattelige 25.000 milliarder dollar, der paradoksalt Kina er største kreditor med 17 prosent.

I dag er Kina verdens største eksportøkonomi med et folk i velstand. USA, kapitalismens flaggskip, har derimot kjørt land og folk i senk. Infrastrukturen bryter sammen, 40 millioner, 13 prosent av befolkningen, lever under fattigdomsgrensa og middelklassen har ikke fått økt kjøpekraft på 40 år.

Offentlige helsetjenester er mangelvare, folk dør siden de ikke har råd til helseforsikringer, ikke minst i disse dager da mange blir rammet av Covid-19. Men den 0,1 prosenten av de rikeste øker sine formuer for hver dag. Ja, selvsagt er det trist, det er rett og slett tragisk!

Vi trenger statsledere med en ideologi som tilstreber det beste for menneskeheten på en planet som blir forvaltet på et vitenskapelig grunnlag.  Kinas president, Xi Jinping, er i så tilfelle et eksempel på det: https://news.cgtn.com/news/2020-09-23/Full-text-Xi-Jinping-s-speech-at-General-Debate-of-UNGA-U07X2dn8Ag/index.html.