VI VET JO HVA VI HAR!

... og vi vet hva vi trenger, og vi vet hva vi bruker ...

Det er vel snart ikke en eneste flekk igjen på denne planeten som ikke er kartlagt i forhold til naturressurser, energi, flora og fauna. Og takket være moderne vitenskap med sin enorme datakraft kan vi konkludere: Vi bruker langt mer enn hva vi har!

Og vi kan ikke skylde på dyra i skogen, de blir det faktisk bare færre av for hvert år. Vi kan heller ikke skylde på naturkatastrofer bortsett fra dem vi skaper sjøl. Noen skylder på Vårherre som gjør seg klar for det store oppgjøret beskrevet i Johannes Åpenbaring, Endetiden som det kalles. Det er kanskje ikke så rart når vi i vår tid er vitne til enorme miljøødeleggelser, til endringer i klima, til rovdriften på jordas ressurser, til økologiske sammenbrudd over hele planeten. Javisst skulle man tro at Endetiden er nær, men... Men vi har nok ingen andre å skylde på enn oss sjøl, Menneskeheten som snart teller 8 milliarder, 8000 millioner mennesker. Vi som seiler rundt i universet på en planet lik et romskip med begrensede ressurser.

Så hvorfor holder vi på sånn? Holder på med å skite i eget reir? Hvorfor plyndrer vi planeten vår uten tanke på våre egne barn og etterkommere? Hvorfor?
Vår kunnskap, vitenskapelig dokumentert, øker for hver dag sammen med tilhørende frykt for framtiden. Det er i vår tid et nytt begrep er født; Framtidsangst! Særlig yngre mennesker er engstelig for hva vi går i møte med den kursen vi holder i dag, engstelig for jorda vår og for framtiden til egne barn, naturlig nok.

«Aldri så galt at det ikke er godt for noe» er et gammelt ordtak som riktignok har noen vonde unntak som å tråkke barbeint på ei kråkebolle (sjølopplevd...), men i forhold til coronapandemien med alle sine nedstengninger opplever vi positive ringvirkninger i forhold til miljø og klima. Redusert forbruk ga renere luft i byene, og utslippene av klimagasser falt merkbart. Miljøtiltakene som G7-landene ikke har maktet å bli enige om skulle bli realisert nærmest over natta som en positiv bieffekt av pandemiens bekjempelse.
Nei, coronaviruset som metode er ikke å anbefale, men det har vitterlig fått oss til å forstå at det er menneskeskapt forbruk og aktivitet som er direkte årsak til de drastiske påkjenninger som vi nå utsetter jorda for.

Et annet godt ordtak dukker opp i denne forbindelse. Et ordtak som bygger på livets realiteter, på menneskets forhold til natur og ressurser; «Sette tæring etter næring» som betyr å begrense forbruket til det du vitterlig har tilgang på, der overforbruket er skadelig som ris til egen bak.

Politikere og økonomer betegner tiden før coronapandemien som normal. Så det normale for dem er altså en fortsatt uhemmet økonomisk vekst på ei jord som allerede kneler for menneskets rovdrift. 

Men hva med oss, du og jeg? Synes vi også at det er normalt?