Hvem? Onn vel, ho fra Thailand, søskenbarnet til kona, ho som har blitt nektet visum to ganger tidligere. Ho som vi har prøvd å få på besøk til Norge i fem år nå. Endelig falt hun i nåde hos UDI for tre uker siden, etter at jeg i fjor personlig møtte opp på den Kongelige Norske Ambassade i Bangkok og forlangte en begrunnelse for tidligere avslag. Det fikk jeg ikke, men jeg fikk et tips om å forsterke dokumentasjonen i forhold til hennes binding til Thailand. At hun er alene- og tobarnsmor, har ansvar for sin søster, sin egen mor og sin avdøde samboers mor, pluss er stemor til min kones yngste sønn, virket ikke tilstrekkelig overbevisende på hans majestet attachéen ved ambassaden. Hun vil ganske sikkert hoppe av og forlate barn og familie, og ganske sikkert prostituere seg på Karl Johan så snart hun lander på norsk jord... Så det som ble avgjørende denne tredje gangen, nå hos UDI , det var to nye dokumenter. Det ene viste dødsattesten til hennes samboer som kjørte seg ihjel på motorsykkel for sju år siden. Forøvrig en vanlig og populær måte å dø på i Thailand. Man bare drikker mye lau kau, risbrennevin, setter seg på motorsykkelen, kjører så fort man kan, og vips så er man hjemme hos Buddha. Det andre dokumentet viste at hun derfor er eneeier av et relativt stort og moderne hus. Hun eier sjøl huset hun og familien bor i, og da hopper man ikke av. Ingen forlater vel huset sitt!?
Apropos å kjøre seg ihjel. Det var på tilsvarende måte min kone fikk sin skjebne beseglet da hennes samboer og barnefar også omkom i motorsykkelulykke. Hun ble da alene med to sønner på henholdsvis ti og sju år, samt den tredje i magen. Sistnevnte måtte settes bort til nettopp sitt søskenbarn Onn, som dengang hadde en mann med god jobb i Bangkok, og med brukbar inntekt.
Det som er litt dumt i Thailand, det er at ingen får barnetrygd eller kontantstøtte, morstrygd har de heller ikke hørt om. Thailands svar på NAV eksisterer heller ikke, men de har familie...
I morra kommer Onn, ut av landsbyen, ut av bushen, for første gang opp i et fly for å lande i et land som hun knapt vet hvor befinner seg på denne planeten. Det kribler i magen bare ved tanken.
Så får vi håpe hun ikke får samme velkomst som kona fikk da hun for første gang kom til Norge og Gardermoen. Etter å ha ventet forgjeves nesten en time foran porten til arrival international, ringte mobilen. En brysk mannsstemme spurte om jeg ventet på noen. Ja, sa jeg, jeg står her og venter på ei dame fra Thailand og fortalte hva hun het. Hun er her på immigrasjonskontoret og kan ikke gjøre rede for seg, hun bare gråter, sa stemmen oppgitt og irritert. Er papirene i orden, spurte jeg, og fikk positiv bekreftelse på det. Når kommer hun hit til ankomsthallen, ville jeg vite.
Tja, kontoret ligger her i den andre enden av Gardermoen, og siden hun har en god del bagasje og dessuten halter hun i tillegg (et skadet kne), så vil det nok ta sin tid, sa den alvorlige vokter av kongeriket Norge.
Joda, alle skjønner at det er veldig vanskelig for en kamel å komme seg gjennom et nåløye, men det er ikke stort lettere å få et tre måneders turistvisum til «Landet som flyter av melk og honning», særlig ikke hvis du bare er ei fattig kvinne fra sørøst Asia.
