Ja, selvsagt gjør de det. Jo, eldre du blir, jo flere år kan du mimre over. Ikke minst derfor er det faktisk gøy og interessant å bli gammel. Interessant fordi du har opplevd, sett, hørt og erfart såpass mye at du kan sammenligne. Og når du kan sammenligne forskjellige opplevelser og hendelser, så får du et godt grunnlag for å vurdere. Og et menneske som har et bredt vurderingsgrunnlag, blir gjerne klok. Ikke rart at vi finner eldreråd i de fleste kulturer opp gjennom historia, et råd for viktige beslutninger.
I dagens samfunn derimot, rangeres ikke mennesket etter graden av klokskap, men etter graden av nytteverdi på et arbeidsmarked som konkurrerer om høyest mulig profitt. Og de som ikke er i arbeid, de som mottar trygd og pensjon, de defineres som en utgiftspost. Den såkalte eldrebølgen fremstilles som en økonomisk trussel for Norges framtid. Løgn og forbannet dikt, sier jeg, med Ibsens ord.
Samfunnet får nemlig tilbake hvert eneste øre i form av skatt, avgifter, oms og moms, kjøp av varer, tjenester, reiser, underholdning etc. Når tiden er moden for å dra hjem til Jesus, og det er noen slanter igjen, ja så klarer nok arvingene å få pengene raskt omsatt på det ekspanderende kapitalistiske marked til glede for handelsstand og næringsliv, slik at de igjen kan betale sine skatter og avgifter til staten. Ringen er sluttet! Og mye mer kan sies om den ringen. Vi får ta det en annen gang...
Javisst er det gøy å bli gammel! Det går jo ikke en dag uten at aviser og TV, for eksempel, gir deg assosiasjoner og bilder fra noe du har opplevd tidligere i livet; å, der har jeg vært, sånn gikk det til slutt, ja, der kan dere se, jøss nå har vi tatt rede på det også, hva var det jeg sa?... Å bli gammel er en herlig tilstand av å gjenoppleve sin egen historie, med alle sine ulike roller, engasjement, tanker og ytringer.
Skjønt ikke alle dager gir et sånt mimrekick som jeg hadde de fire dagene med programmet til TV Norge «Gøy på landet». På flatskjermen i min egen stue åpenbarer Gratangen seg, badet i sommersol, med en natur som får deg til å hive etter pusten og med et folk som garanterer for at vi virkelig er mennesker. Der, i denne kystkommunen i sør Troms har jeg fått oppleve folk og natur gjennom mange år. Da er det bare å svelge unna klumpen når gamle, kjente dukker opp på skjermen; neimen det er jo Tove, og der er Anne Marit og Kyrre, det er jo Aud!, og der er Astrid, tru om ikke det der er Tore, så voksen han har blitt...
Kamera sveiper over den grønne skogen, der inne går det flere sauestier til fjells. Det er bare å gå opp på Hammer'n og så følge stien til Kalvebrekka, da er du nesten over skoggrensa og du kan skimte Kvitestein. Den store steinen av marmor hvor det er obligatorisk å raste. Der får du ta valget, skal du gå opp i Kråhola og over til Rennelvatnet og Ystelivatnet, eller kanskje det er like greit å sette kursen opp mot Årsteinhornet? Tja, jeg får tenke over det, tenker jeg... Det hører selvsagt historier knyttet til mimring om natur og mennesker. Historier man så gjerne kan fortelle, men selvsagt ikke til alle og enhver. Man må jo se an sitt publikum før man eventuelt må sensurere..., vel vi får ta det en annen gang...:).
