
En mulig løsning på uføret er visst å sette inn reformer som reverserer pengebruk og demper grådigheten til finansinstitusjonene. At det vil gå ut over vanlige folks lønninger, pensjoner, jobber og andre velferdsgoder er jo en selvfølge. Hvem ellers skal betale regninga?

Desto mer løfterik er demonstrasjonen som startet på Wall Street, og som har spredd seg over hele verden. En protest mot finansmiljøet, som sammen med ledende politikere, investerer overalt der profitt er mulig, og det uten å skjele til hverken miljø, ressurser eller øvrig samfunnsansvar. Og det skulle bare mangle, det er ingen vits i å moralisere. Tidligere Høyre leder, Kåre Willoch, sa det slik; kapitalismen har da ingen moral, kapitalismens eneste mål er å akkumulere kapital.

Men noe må gjøres. Verden kan ikke lenger tillate at en promille av befolkninga skalter og valter med folkets felles kapital. Finanskapitalen er nå det mangedobbelte av produksjonskapitalen. Det er en pengebinge som lever sitt eget liv uten reell verdi. I gamle dager var landets valuta knyttet til verdien av gull. Nå svever den fritt over verdens børser i jakten på profitt og bestemmer fremtiden til folk og land.
Vi må innse at verdensøkonomien sett fra Nord Amerika og Vest Europa er i en økonomisk nedgang og krise. Det økonomiske tyngdepunktet forskyves, Vesten taper i konkurransen. I konkurranse med hvem? Tja, i Kina, Brasil, Tyrkia, India, Vietnam, Sør Korea, Taiwan og alle Stan-landene, særlig Kasakhstan, er noen eksempler på der verdensøkonomien fortoner seg lys, ekspansiv og fremtidsrettet.

EU kaster også sine fortvilte øyne på Norges oljefond. En mulig redningspakke? Hva gjør vi?
Jeg er hverken økonom eller finansfyrste, men mener allikevel at det må være dumt å fortøye til et skip som synker. Eller hur?