Jamen, Sampan! Husker du ikke i fjor, eller alle gangene før det, for den sakens skyld! Du pakker ned alt for mye, det blir for mange kilo og for mye å bære på! Sist vi skulle hjem fra Thailand måtte vi pakke ut av trillebagene ved innsjekkinga og legge over i de veskene som vi skulle ta inn i flyet. At vi kom med flyet er et guds under, for veskene var så tunge at jeg nesten ikke klarte å bære dem. Lita tid hadde vi også.
Men heldigvis, på flyplassen i Bangkok er det folk som bare går rundt og kikker om noen trenger hjelp. De har lyseblå uniformer, damer og menn. De er på jobb og fast lønnet. Det har Thailand råd til, til tross for at landet har status som U-land...
Denne siste gangen kom det ei søt dame trippende i lyseblå uniform bort til oss, pekte på meg nedlesset av vesker, kamera og pc, hun henvendte seg til Sampan. Jeg studerte kona mens ho pratet med vedkommende. Ho lo og pekte på meg, dama i lyseblå uniform lo også, hjertelig, og pekte på meg. Jeg oppfattet bare to ord av samtalen, det ene var navnet mitt, Kjell, og det andre var landet mitt, Norway.
Jeg har siden prøvd å finne ut hva pakkesel heter på thai, men forgjeves. Jeg er nemlig sikker på at dama i lyseblå uniform spurte kona hva pakkeslet hennes het, og hvor det kom fra. Kjell fra Norge, svarte ganske sikkert Sampan, ha, ha, hi, hi...
Nå pakker ho neste trillekoffert. Ho har også hentet ned fra boden den lange, uformelige bagen som ustanselig glir ned fra skuldra. Og ned i bagen forsvinner den ene buksa etter den andre, pluss kjoler, skjorter, ja alt.
Det meste er klær kjøpt på Hvaltorget under salg, billig billig. Det skal gis bort til unger, barnebarn, søsken, venner, ja til alle og enhver som kommer for å hilse på. Jeg prøver forsiktig å antyde at klær er jo også veldig billig i Thailand. Men ho tar altså ikke poenget og pakker ned enda en kjole til femogfemti kroner, made in Thailand...
Jeg må bare gi opp og stønner herregud. Ja, jeg bruker det når jeg blir oppgitt. Det verste er at dama fra sørøst Asia har begynt å herme etter meg. Men siden damer fra sørøst Asia er så slappe i tunga, får ho ikke den rette dreisen på uttrykket. Trykket skal jo være på første stavelse, gjerne med tre r'er; herrregud. Ikke sant?
Men ho sier hæjegu! Dessuten ler ho av det også. Det gjør ikke jeg, jeg holder meg. Jeg skal ikke le under denne vanvittige pakkinga. Tvertimot prøver jeg å presse fram noen tårer! Inne i hodet mitt ser jeg nemlig for meg en Boeing 737 med tilhenger. På den aerodynamiske hengeren lyser bildet av min vakre kone, og med bokstaver i gull står det skrevet Sampans Fashion!
Joda, jeg vet at det her er ikke helt pent. Det er jo ikke pent å sladre, men, men.
Jeg er jo tross alt veldig glad i ho, i kona mi. Så det får jeg si til henne, kanskje jeg da kan få plass til ei T-skjorte og et par truser...
