- Jeg ble veldig glad da jeg fikk fast jobb. Men
ganske snart oppdaget jeg en forskjellsbehandling av de andre på
jobben. Ingen hilser på meg om morgenen, de gjemmer
stemplingskortet mitt, de kaller meg svarting, og... Nei, ikke alle
gjør det, men det er nok til at jeg gruer meg for å gå på jobb.
Nå kommer jeg trist hjem hver dag.
Ja,
jeg er jo forskjellig fra de andre. Jeg har mørkere hud og snakker
gebrokkent norsk. Min religion er også forskjellig. Jeg tilhører
Islam, men praktiserer bare fredagsbønnen på tilsvarende måte som
de kristne går i kirken hver søndag. Jeg blir også kalt
terroristen. Jeg vet hva krig og terror er, det var det jeg og min
familie flyktet fra. De som kaller meg for terrorist vet ikke hva de
snakker om! (passasjer
i drosja).
Man trenger aldeles ikke være muslim og mørk i huden
for å kvalifisere seg til å bli et mobbeoffer. De kan se akkurat
ut som alle andre nordmenn, de er også medlemmer i den norske kirke,
men... Men de har en dialekt forskjellig fra Oslo og Bærum.
Eksempelvis har bærumsdialekten kun han- og intetkjønns ord. Der
heter det solen, moren, hønen, konen, etc.
Norge skulle gjenoppbygges etter krigen, arbeidskraft
var mangelvare. De første signalene om en gryende oljeindustri
ville også kreve tusenvis av nye arbeidsplasser. På femti- og
sekstitallet gikk det en arbeidssøkende folkevandring fra nord til
sør. Dialektforskjellen var årsak god nok til å bli utelukket fra
sosiale nettverk på jobben, problemer på boligmarkedet, de ble
ertet, latterliggjort og trakassert.
«Dagmamma søkes, ikke nordlending» (annonse
i Aftenposten).
Tidlig på syttitallet trengte Norge flere arbeidsfolk
som nå måtte hentes langveisfra. Særlig Østlandet ble invadert av mørkhudete muslimer.
De hadde tilogmed familie med mange unger. Nordmenn trykket dem
takknemlig til sitt bryst - som nye mobbeofre. Gradvis fikk våre
landsmenn fra nord en kjærkommen avlastning av våre nye landsmenn
fra sør.
«Pakkis» erstattet «Jævla nordlending».
Hvem
mobber? (og
nå er det min tur til å mobbe litt...)
Vedkommende
er hovedsakelig en middelaldrende mann med familie, jobb, hus, bil,
m.m. Han har god økonomi og reiser ofte på ferie, gjerne til det
landet mobbeofferet kommer fra, der hvor alt er så billig. «Han
ser splinten i sin brors øye, men bjelken i sitt eget blir han ikke
var» (bibelsitat).
Han er et levende fossil i forhold til å forstå den nye tid med
innvandring, utvandring og globalisering. Med fingeren i egen navle
mobber han sin arbeidskamerat eller sin nabo. Han er påpasselig med
å oppdra egne barn slik at de lærer å bruke alle de sårende
uttrykk som inngår i mobberens ordforråd.
FrPs
Tybring-Gjedde etterspør hva som er typisk norsk kultur. De fleste
svarer «17. mai med pølse og brød».
Men dessverre rommer også
norsk kultur en adferd som innebærer mobbing,
trakassering
og diskriminering.
Det er bare å håpe at vi i fremtiden vil betrakte en slik adferd
som norsk ukultur!
