Det er andre pinsedag og varmt. Endelig kan naturen kle
seg i sin fargerike vårdrakt. Hestehoven, pioneren blant vårens blomster, har
riktignok forsikret oss om at vinteren slipper taket også i år.
Men nå er det hvitveisen som dominerer. Den dekker skogbunnen som
et mykt teppe pyntet med knallgul symre og bekkeblom.
Stien som slynger seg innover skogen på vei mot vannet
er myk å gå på takket være høstens løvfall. Mengder av løv og
barnåler ligger til forråtnelse og gir fra seg næringsemner og
mineraler til det nye livet. Et nytt kretsløp er i gang, og det
dufter godt av skogbunnen.
Nakne røtter ligger over stien som snubletråder. Men
jeg snubler ikke for jeg går sakte varsomt og bare nyter, nyter det
å være til. Det svake suset av vinden i tretoppene akkompagnert av
fuglesang og kvitter setter toner til naturens egen melodi.
Nå
haster det med å skaffe seg en partner, det haster med å forplante
seg for nå skal arten føres videre. Skogen er erotisk. Og den
smitter, vårfornemmelser kalles det...
Sekken er lett å bære, pakket for en dagstur.
Kaffekjelen er standard sammen med ei brødskive og to pølser, for
sikkerhets skyld, fisketuren gir jo ikke alltid fisk...
Boksen med nyplukket meitemark er også pakket ned.
Lokket er perforert, de må jo få luft. Meitemark er også liv...
Vannet åpenbarer seg som et vått øye i skogen. Noen
morelltrær i full blomst har forvillet seg og lyser opp som spøkelser blant de irrgrønne
trærne. Skyenes uformelige
skygger seiler over vannet og gjør det levende. Javisst er det
vakkert.
Jeg åpner markboksen for å tre en stor en på kroken.
Meitemarken krøller seg i alle retninger, den kjemper for livet, for
friheten. Jeg putter den tilbake i boksen.
Jeg kan fiske med sluk i stedet, men først skal jeg
lage et lite bål. Det gir alltid en triumferende følelse når
ilden flammer opp og kaffelars begynner å skjelve.
Omsider rykker det i stanga, snøret går ut og
snella slurer. Jæi har'n!
Sakte sveiver jeg den desperate ørreten inn mot land.
Den spreller i handa mi og glitrer i vårsola. Den er pen. Alt for
pen... Jeg gir den et kyss til farvel og slipper den ut igjen til
sitt rette element. Et slag med sporen og den forsvinner ned i
dypet.
Jeg sitter og ser utover vannet gomlende på ei
svartbrent, industriprodusert kjøttpølse.
Hva i all verden har det gått av meg? Først putter
jeg marken tilbake i boksen for å ta den med hjem til seg sjøl, og
så slipper jeg ut fisken. Kanskje det er den hellige ånd som har
kommet over meg? Er det ikke den som kommer i pinsa?
Sannsynligvis er det bare vårens yrende liv som har gjort meg litt
smårar, men samtidig glad og høytidsstemt.
Andre pinsedag skal
herved bli en internasjonal dag tilegnet selve livet og døpes om til
Livets
helligdag.
Det har jeg bestemt...
ps. Jeg setter pris på kommentarer, men bruk helst
kommentarfeltet under innlegget, der kan man også være anonym, om ønskelig...:)
ds.
1 kommentar:
Kjempeherlig, Kjell! Livets helligdag. Den går jeg for, jeg óg. Skitt fiske!
Legg inn en kommentar