Livets helligdag!?

Det er andre pinsedag og varmt. Endelig kan naturen kle seg i sin fargerike vårdrakt. Hestehoven, pioneren blant vårens blomster, har riktignok forsikret oss om at vinteren slipper taket også i år. Men nå er det hvitveisen som dominerer. Den dekker skogbunnen som et mykt teppe pyntet med knallgul symre og bekkeblom. 

Stien som slynger seg innover skogen på vei mot vannet er myk å gå på takket være høstens løvfall. Mengder av løv og barnåler ligger til forråtnelse og gir fra seg næringsemner og mineraler til det nye livet. Et nytt kretsløp er i gang, og det dufter godt av skogbunnen.

 

Nakne røtter ligger over stien som snubletråder. Men jeg snubler ikke for jeg går sakte varsomt og bare nyter, nyter det å være til. Det svake suset av vinden i tretoppene akkompagnert av fuglesang og kvitter setter toner til naturens egen melodi. 

Nå haster det med å skaffe seg en partner, det haster med å forplante seg for nå skal arten føres videre. Skogen er erotisk. Og den smitter, vårfornemmelser kalles det...

 

Sekken er lett å bære, pakket for en dagstur. Kaffekjelen er standard sammen med ei brødskive og to pølser, for sikkerhets skyld, fisketuren gir jo ikke alltid fisk...

Boksen med nyplukket meitemark er også pakket ned. Lokket er perforert, de må jo få luft. Meitemark er også liv...

Vannet åpenbarer seg som et vått øye i skogen. Noen morelltrær i full blomst har forvillet seg og lyser opp som spøkelser blant de irrgrønne trærne. Skyenes uformelige skygger seiler over vannet og gjør det levende. Javisst er det vakkert.
 

Jeg åpner markboksen for å tre en stor en på kroken. Meitemarken krøller seg i alle retninger, den kjemper for livet, for friheten. Jeg putter den tilbake i boksen.

Jeg kan fiske med sluk i stedet, men først skal jeg lage et lite bål. Det gir alltid en triumferende følelse når ilden flammer opp og kaffelars begynner å skjelve.

Omsider rykker det i stanga, snøret går ut og snella slurer. Jæi har'n!

Sakte sveiver jeg den desperate ørreten inn mot land. Den spreller i handa mi og glitrer i vårsola. Den er pen. Alt for pen... Jeg gir den et kyss til farvel og slipper den ut igjen til sitt rette element. Et slag med sporen og den forsvinner ned i dypet.

 

Jeg sitter og ser utover vannet gomlende på ei svartbrent, industriprodusert kjøttpølse.

Hva i all verden har det gått av meg? Først putter jeg marken tilbake i boksen for å ta den med hjem til seg sjøl, og så slipper jeg ut fisken. Kanskje det er den hellige ånd som har kommet over meg? Er det ikke den som kommer i pinsa?

Sannsynligvis er det bare vårens yrende liv som har gjort meg litt smårar, men samtidig glad og høytidsstemt.

Andre pinsedag skal herved bli en internasjonal dag tilegnet selve livet og døpes om til Livets helligdag. Det har jeg bestemt...

 

ps. Jeg setter pris på kommentarer, men bruk helst kommentarfeltet under innlegget, der kan man også være anonym, om ønskelig...:) ds.