Ja, det er helt sant! Ho vandret inn for nesten ti år
siden helt fra sørøst Asia, nærmere bestemt fra Thailand. Jeg har
faktisk prøvd så godt jeg kan å beregne den riktige prisen på
dama slik Fremskrittspartiet og Finansavisen har gjort i forhold til andre
som har vandret inn til dette vennligsinnede land; en somalier: 9
millioner - en tamiler: 1 million - en inder: 1,6 millioner -
pakistaner: 5,1 millioner...
Sampan betaler riktignok skatt, men så har ho vært hos
lege noen ganger med det vonde kneet sitt, og så kjører ho på
norske veier med mopeden sin. Alt koster jo. Jeg er klar over det. Men jeg har gitt opp å beregne
den helt eksakte prislappen på innvandrerkona mi.
Fr.Ps advarsler mot
kulturkollisjoner og ikke bærekraftige
kulturer skal jeg ta på alvor. Jeg har jo
erfaring med det i mitt tokulturelle ekteskap. For i blant kan
kulturkollisjonen komme klart fram i dagen. Hos oss er det særlig
to forhold, det ene er morgenritualet, det andre er det der med
poteter og saus.
Det har seg nemlig sånn
at konas jobb starter klokka seks om morran. Det betyr at ho står
opp klokka fem. Ho liker å ha god tid, også tid til sin eksotiske dans (ikke erotiske...).
Og her oppstår den første
kulturkollisjonen.
Ho utfører nemlig en
dans syngende på et melankolsk refreng midt på stuegolvet, og
det som et uttrykk for glede over å ha en jobb å gå til. Ho kan
tjene penger, ho ser lyst på framtida.
Det i seg sjøl er jo helt
greit, dersom jeg ikke hadde blitt blandet opp i det.
Men det blir jeg når
været er for vått og kaldt. Da må jeg stå opp
samtidig med ho for å hente bilen og kjøre ho til jobb.
Greit?
Nei, det er ikke greit for
jeg blir invitert til å utføre denne rituelle dansen sammen med ho.
Og som det anstendige menneske jeg er inngår jeg et
kulturkompromiss. Jeg danser litt. Men jeg synger ikke! Ikke
klokka fem om morran, der går grensa! Heldigvis har kona full
forståelse for min kulturelle egenart, slik at vi kjører på jobb
som gode venner.
Det andre som kan skape
problemer i et tokulturelt forhold er det der med krysting av poteter
i sausen, som regel brun saus. Kjøttkaker i brun saus! Det liker
ho også.
Men hver gang må vi gå
gjennom den samme kulturbetingede konflikten.
Jeg som norsk nordmann vet
jo hvordan det skal gjøres når potetene skal krystes i sausen.
Først skal potetene
kuttes opp i mindre biter, så skal sausen helles over potetbitene,
og først da skal potetbitene krystes ned i sausen. Ikke sant?
Men ho fra sørøst Asia,
ho gjør det omvendt. Først heller ho saus på tallerkenen, så
legger ho hele poteter i sausen for så å starte krystinga!
Herregud,
det er jo ikke rart at det spruter saus på utsiden av
tallerkenen! Og ho bare ler og hermer etter meg, hæjegu...
Men tilogmed det har vi
klart å leve med i vårt tokulturelle samliv. Og det i mange år.
Det må vel kalles bærekraftig,
eller hur?
1 kommentar:
He he, denne var god... Forekommer liknende episoder her også...
Legg inn en kommentar