Gift med en innvandrer!



Ja, det er helt sant! Ho vandret inn for nesten ti år siden helt fra sørøst Asia, nærmere bestemt fra Thailand. Jeg har faktisk prøvd så godt jeg kan å beregne den riktige prisen på dama slik Fremskrittspartiet og Finansavisen har gjort i forhold til andre som har vandret inn til dette vennligsinnede land; en somalier: 9 millioner - en tamiler: 1 million - en inder: 1,6 millioner - pakistaner: 5,1 millioner...

Sampan betaler riktignok skatt, men så har ho vært hos lege noen ganger med det vonde kneet sitt, og så kjører ho på norske veier med mopeden sin. Alt koster jo. Jeg er klar over det. Men jeg har gitt opp å beregne den helt eksakte prislappen på innvandrerkona mi.

 

Fr.Ps advarsler mot kulturkollisjoner og ikke bærekraftige kulturer skal jeg ta på alvor. Jeg har jo erfaring med det i mitt tokulturelle ekteskap. For i blant kan kulturkollisjonen komme klart fram i dagen. Hos oss er det særlig to forhold, det ene er morgenritualet, det andre er det der med poteter og saus.

Det har seg nemlig sånn at konas jobb starter klokka seks om morran. Det betyr at ho står opp klokka fem. Ho liker å ha god tid, også tid til sin eksotiske dans (ikke erotiske...).

Og her oppstår den første kulturkollisjonen. 

Ho utfører nemlig en dans syngende på et melankolsk refreng midt på stuegolvet, og det som et uttrykk for glede over å ha en jobb å gå til. Ho kan tjene penger, ho ser lyst på framtida.

Det i seg sjøl er jo helt greit, dersom jeg ikke hadde blitt blandet opp i det.

Men det blir jeg når været er for vått og kaldt. Da må jeg stå opp samtidig med ho for å hente bilen og kjøre ho til jobb. Greit?

Nei, det er ikke greit for jeg blir invitert til å utføre denne rituelle dansen sammen med ho. Og som det anstendige menneske jeg er inngår jeg et kulturkompromiss. Jeg danser litt. Men jeg synger ikke! Ikke klokka fem om morran, der går grensa! Heldigvis har kona full forståelse for min kulturelle egenart, slik at vi kjører på jobb som gode venner.

 

Det andre som kan skape problemer i et tokulturelt forhold er det der med krysting av poteter i sausen, som regel brun saus. Kjøttkaker i brun saus! Det liker ho også.

Men hver gang må vi gå gjennom den samme kulturbetingede konflikten. 

Jeg som norsk nordmann vet jo hvordan det skal gjøres når potetene skal krystes i sausen.

Først skal potetene kuttes opp i mindre biter, så skal sausen helles over potetbitene, og først da skal potetbitene krystes ned i sausen. Ikke sant?

 

Men ho fra sørøst Asia, ho gjør det omvendt. Først heller ho saus på tallerkenen, så legger ho hele poteter i sausen for så å starte krystinga!

Herregud, det er jo ikke rart at det spruter saus på utsiden av tallerkenen! Og ho bare ler og hermer etter meg, hæjegu...

Men tilogmed det har vi klart å leve med i vårt tokulturelle samliv. Og det i mange år. Det må vel kalles bærekraftig, eller hur?