Bare flaks at du er du!

Ja, det vil jeg påstå, nemlig at du er et resultat av reinhekla flaks. Du er sannsynligvis ikke planlagt, og statistisk sett var du heller ikke ønsket, i alle fall ikke på det tidspunktet du ble født. Dine vordende foreldre ville nok drøye'n litt. For det er jo sånn at det store flertall forplanter seg ikke, de bare elsker, de bare ønsker å tilfredsstille sin lidenskap og sitt begjær, men resultatet blir ofte avkom. Vel, «uflaksen» var nok mer utbredt før i tiden, før p-pille og angrepille. Derfor begår jeg kanskje en viss urett mot de yngste i samfunnet ved å kalle de en ren glipp, mange er forhåpentligvis både planlagt og ønsket...

Men i det store og hele er du et resultat av tilfeldighetenes spill; en hunn og en hann møtes tilfeldig på en fest?, på jobben?, på ferie? - og ender opp som din mor og far.

Livets lotteri bestemmes også av de tre hundre millioner sædceller som kjemper om førsteplassen, det vil si hvilken som er sterkest, hvilken som befrukter egget. For hva har den sterkeste å tilby? Det er nemlig ingen sammenheng mellom den sterkeste og den «beste» sædcella. Utfallet er basert på ren flaks. Derfor er du bedre til å spille piano enn søstera di, og dårligere til å spille sjakk enn broren din. Derfor har du blitt til den du er, ved en tilfeldighet.

Og dersom du er født her oppe på berget, så har du hatt dobbel flaks. Ja, sett i forhold til om du var blitt født i en liten landsby i Somalias jungel, uten skolegang, vaksiner og helsestell, eller i storbyens slum med kampen for tilværelsen som eneste mening med livet.

Så da melder det seg vel et naturlig spørsmål; hva gjør du med det? Hva gjør du med det livet du nå engang har vunnet i livets lotteri?

 

Sett fra en annen synsvinkel, en historisk sådan, så vil vi alle avsette våre fotavtrykk, selve livets avtrykk. Hver enkelt av oss, gjennom ord og handling, små og store, er med på å skape den tid vi lever i, og dermed legge premissene for vår framtid, for framtida til våre etterkommere, til våre egne barn. For det er jo slik at vår tid om hundre år vil bli betegnet som «i gamle dager». Om hundre år skal våre etterkommere skaffe seg kunnskap om vår tid, lære seg det som står skrevet i historieboka.

Og hva vil våre etterkommere lære om vår tid, om deres «gamle dager»? Akkurat det fortjener vel en liten tanke?, ja kanskje tilogmed en liten prat oss i mellom, på jobben, på puben eller hjemme?

 

Vårt liv her i verdens beste samfunn er skapt av mennesker, av de som levde i «gamle dager», de som bidro med arbeid, med kunnskap og kløkt, de tusener som sloss for en moderne velferdsstat med deltagelse i politisk arbeid og fagbevegelse, alle de tusener som bygde landet, alle de tusener som brydde seg om sine etterkommeres framtid. Og det er oss, takk skal dere ha! Eller tar du det som en selvfølge, som om vårt samfunn er et resultat av naturlover?

Så hva med oss? Hva blir vårt ettermæle, vårt historiske fotavtrykk? Jeg bare spør...