I natt kom Pax...

Bare det å tenke tanken «dra på tur», var nok til å vekke hunden under salongbordet som vrengte sine nøttebrune øyne forventningsfullt mot meg. Jeg satt lenge i tenkemodus og vurderte vær og vind, snø og kulde. Å dra til fjells en lørdag ettermiddag midt i januar måtte jo nøye vurderes, hvilket jeg gjorde og tok beslutningen. Tanke ble til ord, vi drar på tur! Pax spratt opp, løp rundt i stua og klynket av glede. Den store, sterke golden retriever var alltid beredt.

Sekken ble pakket med alt som tilhører kategorien «for sikkerhets skyld», og pulken til Pax rommet telt, underlag, sovepose og fiskeutstyr. Alt inn i bilen, ha det og god tur...

 

I nord-Norge trenger en ikke kjøre langt for å komme opp på snaufjellet, der går hav og fjell hand i hand. Ute på Stormyra møtte vi sterk motvind med tett snødrev, ikke med de store, godmodige snøfiller, men med de små, stikkende. De som pisker deg i ansiktet og kler alt i hvitt. Det ble tungt å gå til tross for brede treski. Verre var det for Pax som sank ned til buken. Tappert bykset han fremover med pulken på slep. I enden av myra søkte vi ly under den store offersteinen og tok en tiltrengt hvil. Pax var hvit og våt. De mørkebrune øynene så bedende opp på meg med klar beskjed; - dette er galskap, vi må snu! Jeg børstet snø av min venn, renset potene fri for is og forklarte oppmuntrende at vi nå var halvveis til Gressvatnet, der vi skulle slå leir. Vi gikk, eller rettere sagt vi slet oss videre.

 

Teltet ble surret fast til noen sølvvier som stakk opp fra snøen. Store snøskavler i mørket gjorde det vanskelig å finne forskjell på land og vann. Jeg lot isbor og snøre ligge i pulken og krøp inn i teltet. Det gjorde Pax også. På primusen stekte jeg pølser og egg, og Pax fikk favorittforet sitt. Vi spiste oss mette. Trøtt og sliten krøp jeg ned i soveposen og sovnet bak ryggen til min turkamerat mens vinden reiv og sleit i teltduken.

 

Så mange minner, så mange episoder som er meislet inn i hukommelsen;

...oppe i Foldvik fjella blir elva presset sammen i ei fjellkløft til en buldrende foss. Pax og jeg skal over på andre siden. Den korteste veien er å hoppe over kløfta... Jeg kaster sekken min og kløvet til Pax over på andre siden. Det er ingen vei tilbake, vi må hoppe, bare ikke snuble! Jeg først med hjertet i halsen. «Dødsspranget» lykkes, og jeg lander lettet på andre siden. Verre er det med Pax, han løper klynkende fram og tilbake for å lete etter bedre løsninger. - Kom nå, hopp, hopp! Han tar endelig fart og svever elegant over kløfta med det ville fossestryket noen meter under.

 

Jeg ligger døsig på et leie av mose og lar fantasien stimuleres av de hvite skyfigurene som seiler under en blå himmel. Det lukter sommer av lyng, krøkebær og vierkratt, en heilo sitter på tua og fløyter melankolsk. Hunden slikker meg takknemlig på kinn og logrer med halen. Vi klarte det, vi klarte spranget. Dette er vår lykkestund!

Takk for at du kom til meg i drømme. Javisst savner jeg deg. Og jeg tror nok du savner meg også...

 

 ps.: Jeg setter pris på kommentarer, så bruk gjerne kommentarfeltet under, der kan du også være anonym om ønskelig...:) ds,