fredag 10. januar 2014

Gudstro og/eller vitenskap?

«Gud og vitskapen» heter en TV serie på NRK. Det er lærerikt og spennende med slike programmer som appellerer til menneskets evige grubling; Finnes det en Gud? Tilbedelse av guder kjennetegner vår art være seg som gaver til offersteinen eller som fortæring av guden sjøl med brød og vin under nattverden; Dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod...

Det er på tide vi avskaffer Abrahams gamle Gud, han som skaper venner og fiender, krig og terror, han som alltid ser deg, han som dømmer levende og døde, han som forkrøpler menneskers liv. Daglig blir vi vitne til religionens kvelertak, være seg Talibans fundamentalistiske muslimer, eller våre egne prester og predikanter som forkynner en seks dagers skapelse med tilhørende arvesynd og dommedag! 
Det er jo pinlig at vi i vår moderne tid, med all vår vitenskapelige dokumentasjon, fortsatt tillater høyt utdanna mennesker å disponere enorme gudshus for å innbille folk eventyr fra en forgangen tid.
Verre er det når vår nye regjering vil innføre en enda større andel av ren kristen troslære i RLE faget, over 55 prosent. Hvilket betyr mer undervisning i dogmer, myter og mirakler. Det er hva vi kaller bakstreversk! I stedet burde skolen bruke  slike TV serier som en pedagogisk plattform for å belyse forholdet mellom vitenskap og religion. Slike fascinerende programmer stimulerer både filosofisk undring og lysten på mer viten, garantert! 

Vitenskapen trenger stadig lenger inn i naturens mysterier, og jo mer den leter, jo mer den avdekker, jo mer kan synes at dersom det er en guddom, en første beveger, så er den gjemt i universets naturlover. Det kan være like vanskelig å tro at vårt univers er oppstått ut fra rein og skjær flaks, som å tro på en «skaper». Det er nemlig mikroskopiske marginer som avgjør vår eksistens både som univers og som biologiske livsformer. 
Bare få minutter etter Big Bang måtte forholdet mellom hydrogen og helium være kritisk korrekt for at vårt univers skulle se dagens lys.
Uten dette balanserte forhold ville vi heller ikke fått dannet soler og planeter, heller ikke stjerner som eksploderer og slynger livets atomer ut i verdensrommet.

Vi vet at universet er dominert av den såkalte mørke energi, den som er årsaken til universets ekspansjon. Heldigvis har vi gravitasjonen som motkraft, ellers ville universet vært sprengt i filler forlengst. Tyngdekraften er så utrolig hårfint «konstruert» at den er sterk nok til å holde jorda i bane rundt sola, men samtidig svak nok til at vi makter å komme oss opp fra sofa'n...

Vitenskapen har avslørt naturens aller minste byggesteiner, de som befinner seg i kvantemekanikkens mystiske verden. Der hvor en enkelt «partikkel» kan være flere steder samtidig, der hvor kommunikasjonen mellom tvillingfotoner skjer tidløst. Der hvor en partikkels posisjon blir bestemt først når den observeres, i dens såkalte superposisjon. Disse subatomære partikler skaper oss og alt som er. Kanskje det er der gud befinner seg? Kanskje det er først når vi leter og observerer at Gud kommer i posisjon, i superposisjon?

 

1 kommentar:

Inge sa...

Interessant det der med vitenskap og tro. De som tar til seg det vitenskapelige verdensbildet, og samtidig tror på Gud, tror jo egentlig på en helt annen gud enn den guden den aktuelle religionen forteller om. Hele den mytologiske rammen omkring gudsbegrepet er jo vekke.