... å forstå politikere,
mener jeg, hverken nasjonalt eller globalt. Jeg synes de ofte sier
en ting, men gjør noe helt annet. Kanskje det er «det muliges
kunst», slik politikken blir definert, som gjør at hensikten bak
den politiske beslutningen er godt gjemt? Liksom en dyktig
sjakkspiller gjør et trekk som viser seg taktisk klokt først flere
trekk senere?
Norge går en vanskeligere
økonomisk tid i møte, sier regjeringa, med en betraktelig økning i
arbeidsledigheten. Derfor gikk regjeringspartiene til valg på
reduserte skatter og avgifter, vekstfremmende
skattelettelser blir det kalt. 25.800
skatteytere med inntekt over 2 millioner skal dele en milliard i
skattelette, i gjennomsnitt 39.000 kroner på hver. Den millionen
med lavest årsinntekt får ingenting! Er det vekstfremmende? Det
øker jo bare inntektsforskjellene mellom folk. Kunne ikke
Fremskrittspartiet og Høyre ha sagt det rett ut; «... ja, vi vil
øke klasseforskjellene i samfunnet!».
Og hvorfor sa de ikke at
trygdeavgiften og avgiftene på diesel, tobakk og alkohol må økes
for å kompensere for fjerning av arveavgiften? Man trenger ikke
være matematiker for å forstå at det er igjen de rikeste som
tjener på null arveavgift.
Hvorfor sier ikke
regjeringa det rett ut; «... ja, vi vil at de rike skal bli rikere,
vi vil stanse sosial utjevning!» Det er heller ikke så lett å
skjønne at økt oljeproduksjon og flere mål dyrkbar mark under
svart asfalt er så «vekstfremmende» i forhold til klimaforliket,
særlig ikke med reduserte bilavgifter i tillegg. Men klimaforlik og
klimakrise skal ikke legge noen demper på den politiske kampen for
økt forbruk og høyere BNP. Men det sier
jo ikke regjeringa høyt; «... vi gir blaffen i hele klimakrisa, vi
må prioritere økonomisk vekst!»
Det hadde jo også vært
artig om Norges utenriksminister hadde talt EU og USA midt imot og
erklært folkeavstemninga på Krim for høyverdig demokrati.
Brende
er jo så begeistret for Sveits der folkeavstemninger holdes når
viktige spørsmål skal avgjøres. Krim tilhørte Russland inntil
1954 da Sovjetunionens leder, Nikita Khrusjtsjov «lånte bort»
halvøya til Ukraina. Han var jo sjøl ukrainer... Ikke rart
størsteparten av befolkninga er russere som nå vil at Krim igjen
skal tilhøre Russland. Er ikke det ganske naturlig, rett og riktig?
Men hvorfor er EU
motstander av det? Har det noe med NATO å gjøre? Dersom Ukraina
ble medlem i EU, med full suverenitet over Krim halvøya, ville
sannsynligvis NATO etablere militærbaser der, på dørstokken til
Russland. Kanskje Russland ikke likte det noe særlig?
At USA blander seg inn og
kritiserer Russland for brudd på folkeretten er jo direkte
fornøyelig og vekker en god latter. For har den krigsmaskinen
noensinne stilt spørsmål om folkerett når de invaderte andre land,
være seg Korea eller Vietnam, Irak eller Afghanistan?
Ble folkeretten lagt til
grunn når Norge deltok i bombinga av Libya eller i militære
operasjoner over flere år i Afghanistan?
Nei, det er sannelig ikke
lett å orientere seg i det politiske landskap når politikerne taler
med to tunger, og enda verre blir det når de taler i tunger...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar