«Ja, vi elsker...» - hva da?

At vi elsker dette landet er vel en selvfølge. Og særlig på denne tiden når det er kledd i vårdrakt. 
Jeg husker en helt spesiell 17. mai. Det var i Tromsø. Bjørkeskogen i Tromsdalen var bare noen dager gammel. Lysegrønn. I løpet av natta ble skogen pyntet med kritthvit puddersnø, det samme med fjella bakom.

Sola vekket 17. mai som åpenbarte seg i all sin prakt mellom blått hav og blå himmel, dekorert med norske flagg. Sommerhotellet hadde nettopp åpnet og jeg kunne ønske de første gjestene velkommen, en buss med dansker. De stirret måpende, kameraene klikket og tårene rant. Jeg felte visst noen tårer, jeg også.

 

Men det er vel egentlig mer enn «dette landet» vi elsker? Mer enn Sognefjorden og Lofoten? Mer enn Jotunheimen og Lyngsalpene? For vi elsker vel også oss, oss sjøl? Vår historie, vår kultur, vår frihet og vår suverenitet?

Vel, landets frihet og suverenitet har nok smuldret opp en god del siden 1905. Dertil er vi for sterkt bundet opp i de mange internasjonale avtaler, være seg FN, EØS eller NATO. 

 

Storting og regjering blir daglig tvunget til å handle på tvers av folkeviljen og grunnlovens paragrafer. Men å avgi suverenitet i seg sjøl er ikke problemet. Utfordringen må være til hvem og til hva suverenitet skal avgis!

 

Tiden leger alle sår, heter det. Men noen sår krever ekstra lang tid.

Det er skamplettene på vår historie. 

Samarbeidet med nazi Tyskland om rasehygiene. Jøder og sigøynere ble nektet adgang på flukt fra nazi Tysklands gasskamre. I stedet sendte norsk politi 772 jøder motsatt vei, bare 34 overlevde. Norge har fortsatt den vonde verdensrekorden i antall landssvikere under fem års okkupasjon. Quisling ble synonymet til forræder på de fleste språk. Huff, vi får stoppe der.

 

Ja, vi elsker verdens beste land å bo i. Nasjonaldagen er en fin dag til å dvele ved hvordan den ble til. Det er lov å sende takknemlige tanker til de tusener som bygde landet.

Ja, vi elsker den norske givergleden. Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder bistand i forhold til innbyggertallet, nesten 1 prosent av BNP, dobbelt så mye som EU og fem ganger så mye som USA. Men vi liker ikke at fremmede folk banker på vår dør, til tross for at de er i nød. Gjerdene er fortsatt alt for høye.

 

Den største utfordringen for oss som folk er den nødvendige mentale dreining mot en global identitet, som et medlem av verdenssamfunnet. Det er vår framtid.
 

Men de som har verdens høyeste allmennutdanning, kremen av norsk ungdom?, de kan kanskje fortelle oss hva framtiden vil bringe?

 

Her er noen strofer fra deres budskap:

Jeg drikker meg full, til smaken av gull. Spør meg hva jeg vil ha. Svarer et knull. For i kveld er det lov å være drita. Vil du være med meg hjem hvis jeg skjenker deg med sprit'a? I kveld er det lov å være hore. 

 Vil du være med meg hjem når vi drikkes under bordet? 

Hipp, hipp, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra.