Norges
første skolelov kom i 1739, der alle barn fra syv til tolv år
skulle gå på skole åtte timer hver dag, tre måneder i året for å
lære «Luthers lille Katekismus» på rams. Staten lovfestet
således religionstvang. Der fikk ungene også forklart
kristendommens allmenne syn på kjønnsforskjeller. Jentene var det
annet kjønn og mindre verdt enn deres brødre. Deres oppgave i
livet var å behage mannen og bli ei god mor og kone. Derfor trengte
ikke jentene utdannelse.
Det
var datidens koranskoler.
Nå
har vi fått mange ekte koranskoler her i landet. Unger fra 4-5 års
alderen skal lære seg versene i Koranen som grunnlag for religiøs
praksis.
Industrialiseringa
skapte en ny samfunnsklasse, arbeiderklassen. Takket være
fagbevegelsen, Arbeiderpartiet og et radikalt Venstre, klarte vi
gradvis å kjempe oss ut av religionens strupetak og Kirkens klamme
hånd.
Resultatet
er en velferdsstat der folket ikke lenger har behov for å flykte inn
i et religiøst narkomani med hallusinasjoner om et evig liv i
himmelen, eller i helvete for den saks skyld.
Vår
kultur tillater ikke diskriminering, hverken av kvinner eller
homofile.
Rasismen
er forøvrig opphevet ved lov.
Vi
vil ikke gå tilbake i tid, vi vil framover. Vi vil videreutvikle
vår kultur med ytringsfrihet, likestilling og demokrati, der
menneskerettighetene erstatter både versene i Bibelen og surene i
Koranen. Derfor vil vi ikke ha koranskoler her i landet!
Nå
er det ikke slik at vi blir kvitt alt bare med å opprette noen
lovparagrafer.
Vi
må bare innse at mennesket med sin kombinasjon av bevissthet om liv
og død, og en frodig fantasi, er lett disponert for religiøse
forestillinger. En egenskap som makteliten vet å utnytte. Man
trenger ikke hverken soldater eller piggtråd for å holde folket i
sjakk, dersom. Dersom folket bruker store deler av livet sitt til å
underkjenne sine egne tanker, følelser og seksualitet. Da er folket
fanget i syndens svøpe og dermed politisk pasifisert. Det kan våre
muslimske asylsøkere alt om!
For
ikke å havne i det berømte historiske tilbakeskrittet, må vi
kontinuerlig utøve religionskritikk. Vi må tilstrebe et offentlige
rom, inkludert skoler og arbeidsplasser, fritt for religiøse
symboler og religiøs praksis. Men det er meningsløst å moralisere
religiøs utøvelse. Den er tillært fra barnsben av og kan således
bare avlæres.
Og
nettopp det er utfordringen!
En
utfordring som barnehager og skoler må ta på alvor.
En utfordring
for fagbevegelsen i arbeidslivet og for de mange kvinneorganisasjoner
med parolen «Kamp mot all kvinneundertrykking».
Og
vi skal gi all vår støtte til muslimenes egen frigjøringskamp, en
frigjøring fra Profetens diktatur og fra Allahs tyranni!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar