En kveld i Ban Lopka

Vi står på gårdsplassen og betrakter dette enorme naturfenomen med beundring iblandet litt frykt. Toåringen sitter trygt på armen min. Vi har begge en arm fri så vi kan peke og sette lyder til som «åhhh», «seee», «enormt», «svai, svai, svai». Det siste er det Jem som roper, antagelig en forkortelse for «sowai» som betyr flott, fint, vakkert, lekkert.

Det er «Tor med hammer'n» som går amok på den kullsvarte himmelen der borte. Det lyner i ett inne i skyene så det ligner på fargerike lampetter, og tordenen øker i styrke. Uværet er på vei mot oss.

Først kommer den varme vinden snikende, men sterk nok til å bevege palmebladene og å få de tynne bambustrærne til å knake. De første regndråpene føles som kjærtegn på en opphetet kropp. Mora henter Jem, det er tid for kveldsstellet.

Kona står i vinduet og roper at jeg må komme meg inn. Men jeg gjør ikke det. Man skal ikke gjøre som kona sier bestandig, i alle fall ikke med en gang...

Jeg setter meg på terrassen med tak over, sånn omtrent midt på. Da blir jeg bare litt våt når stormkastene dusjer inn vann. Stearinlyset er ikke bare sloknet, men også blåst vekk. Regnet på taket høres ut som et maskingevær. Uværet er rett over meg nå og flerrer opp himmelen med nesten dagslys, tordenbrakene skraller i ørene. De få utelampene i den lille landsbyen vår blinker en kamp på liv og død. Naturen viser muskler!

Og da kommer de, akkurat som sist vi hadde samme været. Først kommer paddene hoppende. I dag er de fem stykker med den største først som snitter foten min. Jeg drar beina fort opp for jeg vet at de som kommer krabbende er farlige. 

Det fikk Jem erfare da han prøvde å løfte en, sist stormen raste. Jem fikk et bitt i fingeren så blodet piplet med et tilhørende langtrukkent vræl. Men det er kanskje ikke riktig å si bite når det er ei klo som forårsaker skaden? For jeg snakker altså om de svarte krabbene som holder til nede i risåkeren. Hvorfor krabber og padder absolutt må opp på terrassen når det lyner og tordner, vet jeg ikke. Neste gang kommer det kanskje et par buktende pytonslanger!

Den som heller ikke liker seg i uværet er den store gekkoen. Tokké har klamret seg fast oppunder takmønet og gir ikke en lyd. Det samme er tilfelle med ildfluene, bortsett fra en som har satt seg på handa mi. Den «lyner» om kapp med fyrverkeriet der oppe som nå er i ferd med å avta. Vinden stilner, det samme gjør regnet, og tordenen er blitt like lavmælt som da den banket på.

Da ser jeg en skygge komme farende inn gjennom porten som materialiserer seg jo nærmere den kommer, til min store glede. Jeg har nemlig vært bekymret for «Happy». Hvorfor kunne ikke bikkja holde seg hjemme under dette uværet? Og jeg vet hva som nå venter meg til tross for at jeg har sagt det tusen ganger; «du er blitt for stor til å sitte på fanget»! Men nå er "Happy" våt og redd så okay, han får sitte der ei stund.

Kona roper igjen, og nå gjør jeg som ho sier. Så god natt...