 |
| foto: Heidi Lindberg |
I tillegg til å sette garn, var vi jo ute med juksa, og da kunne det vanke både stor torsk og sei. Rekorden var en storsei på 16,5 kilo. Fisken ble saltet, tørket eller bokna, dersom ikke svigermor tilberedte den til middag, og det kunne hun! Hennes spesialitet var stekt steinbitt med en herlig, velsmakende saus til, oppskriften tok hun med seg i grava.
Svigerfar lærte meg mye, blant annet å bøte garn, hvilket ble en liten sensasjon. Det var visst første gang at en søring satt i fjæra og bøtte garn, i alle fall i den bygdas historie. De profesjonelle hjemmefiskerne måtte selvsagt ta seg en tur i fjæra for ta en titt på dette merkelige fenomenet, og kommentarene var mange, og anerkjennende…
En mørk kveld, jeg tror det var sent i november, snøen hadde lagt seg for vinteren, og skogen var hvit. Der sto vi, bygdas arbeidsføre menn - alle de som hadde bidratt til å realisere dette lysløype prosjektet - i ei klynge og ventet spent på at bygdas elektriker skulle slå inn bryteren. Det lå mye slit og mange bannord bak dette prosjektet. Ungdomslaget hadde fått stolpene gratis fra en nedlagt kraftlinje, dersom de ble fjernet. Og det ble de, og de ble satt opp igjen der vi hadde valgt å legge traseen til lysløypa. Spett og spade, tohjulstraktor, taljer, kjettinger, kabler, lamper, stolpesko og sterke menn hadde sørget for at prosjektet var i boks etter alle dugnadstimene.
Det snødde lett, døra til sikringsskapet ble åpnet, og bryteren slått på. I det øyeblikket, i det skogen lyste opp i ei gate innover heia og det glitret i snøtunge trær, i sådant øyeblikk føler man andakt.
(Igjen et bevis på at det er kommunikasjon og samarbeid individene i mellom, evnen til å organisere, som er selve grunnlaget for utvikling av samfunn og teknologi, ikke konkurranse og eiendomsrett... Jeg måtte bare få det sagt...:)).
Å pakke sekken for noen dagers fjelltur er alltid en utfordring, og ender som regel opp med at den blir litt for tung. Det er fort gjort å putte i sekken det som kalles for alle tilfelles skyld. Den svarte kaffekjelen er imidlertid standard sammen med fiskeutstyret, teltet, soveposen og underlaget.
Selv om jeg selvsagt skal fiske, så er det jo lurt ha med litt ekstra mat, egg og pølser for eksempel..., og hjemmebakt brød. Bikkja bærer sin egen mat i kløvet som den stolt bærer på ryggen i de bratte kneikene til fjellvannet.
Å begynne på stien langsmed bekken som fører til fjells er alltid forbundet med spenning og forventning. Hva får jeg se, hva får jeg oppleve?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar