Mimretur nordpå-mimreblogg nummer 4

Vi hadde allerede bestemt oss ombord i flyet, riktignok etter å ha konsumert noen flasker øl, om å marsjere til Harstad, fint med litt frisk luft, og dessuten ville en utmarsj sørge for at vi stilte edruelig og ordentlig til vår nye tjeneste i Sjøforsvaret.  Vi var fem nyutdannede kvartermestre fra befalskolen på Oscarsborg, alle med folkeskole, realskole og gymnas.  Flyet landet på Bardufoss en høstdag i 1967...

Heldigvis ble vi loset inn i en buss som stoppet i Bjerkvik, der vi fikk «lenset sjarken». Jeg husker en av oss kommenterte at det var jo fine, ordentlige hus her oppe..... 
Enda mer imponert ble vi da vi kjørte inn i Harstad, ikke bare var det flotte hus, men småbåthavn, hotell, kino, puber, kirke, ja alt lignet på en vanlig småby i sør Norge. 
De bilder vi hadde i hodet av nord Norge, ervervet gjennom mange års skolegang, besto hovedsakelig av fisk til tørk på hjeller i Lofoten, av isbjørn og selfangst, av midnattsol og samer som bodde i lavvo.

Vi var med andre ord både kunnskapsløse og holdningsløse i forhold til folk og land nord for Sinsenkrysset.  En slik kombinasjon fører som oftest til forhåndsdømming og nedvurdering av mennesker, vi var intet unntak.

Vi hadde mye å lære, svært mye.  Heldigvis hadde vi evnen til det.

Jeg ble forlovet og senere gift med ei dame fra ei lita bygd ved havet i sør Troms.
Det er stor forskjell på gifte seg inn i familie og miljø sammenlignet med å være en besøkende turist. Turisten besøker og betrakter..., og reiser hjem.  Jeg ble adoptert.

Mitt møte med folka nordpå snudde opp ned på mine fattigslige forestillinger gitt av et skoleverk i en liten snobbeby sørpå.

Jeg møtte mennesker med samfunnsengasjement basert på kunnskap og innsikt, og ikke minst evne og lyst til diskusjon og meningsbrytninger.  Jeg møtte redelighet og dugnadsånd, jeg møtte likeframhet og omsorg, gjestfrihet og vennskap, og på toppen av det hele en herlig fargerik dialekt.

Mine kolleger på lærerværelset inspirerte og skolerte, ikke minst takket være en rektor som var det en rektor egentlig skal være, nemlig en pedagogisk veileder og utvikler.  Ja, jeg har mye å være takknemlig for.

Jeg har vært formann i Ungdomslaget!  Og jeg har faktisk vært mye, og gjort mye, opp gjennom livet, men det mest ærerike oppdraget jeg har hatt, det var som formann i Ungdomslaget på Årstein og Åkenes.  Jeg, en søring!

Snart skal jeg på mimretur nordpå, og jeg tar med meg min mor på snart åttifire.
Hvorfor?  Jo, fordi hun sannsynligvis kvalifiserer for en plass i Guiness rekordbok med sine over seksti flyturer til Evenes i løpet av en tjue års periode.  Hun er nemlig en av de mange som er forelsket, forelsket i nord Norge!