Ved første rast under den store, værbitte furua, sånn halvveis omtrent, ved kulpen, siger det inn i sjela; sivilisasjonen er forlatt, jeg er alene i naturen, sammen med en lykkelig hund med kløv på ryggen.
Og i kulpen svømmer det ørret, men den er for liten for meg…, fjellvåken seiler lavt og speider etter mat, en ravn skriker oppunder svartfjellet, jeg drikker av det kalde bekkevannet, tørker litt svette og vifter vekk noen fluer. Det er på tide å komme seg videre.
Like før fjellbjerka, og fluene, slipper taket, er det obligatorisk å ta med seg litt never. Den hvite, tynne neveren garanterer alltid at bålet blir vellykket, og for sikkerhets skyld er det også lurt å skjære av noen ekstra lange flak og putte i sekken. Da kan regnet komme, bål, kaffe og stekt fisk blir det uansett.
Vi er heldige og får hilse på skogens konge som står ute på myra og glor på oss med et undrende blikk, hva gjør dere her? Bikkja må også stoppe opp og beundre det store, majestetiske dyret som ruver mot bjerkeskogen i ettermiddags sola, stående på et hvitt teppe av myrull.
En stund for andakt.
Og så, litt sliten og sulten, så kommer åpenbaringen. Fjellvannet.
Den nord norske naturen tillater å skifte fra saltvann til ferskvann i løpet av noen få timers gange. Skoggrensa går ved fem, seks hundre meter over havet, og derfra til nærmeste fjellvann er avstanden som regel ganske kort.
Bålet er tent, kaffen er kokt og brødskiva fortært. Meitemarken, som ble spadd opp bak låven, er tredd på kroken og kastet uti med hjelp av andersduppen, som for øvrig flyter mistenkelig rolig, ingen bevegelse i stanga…
Det er bare å slappe av, strekke seg ut på rygg og la øynene hvile opp på den lyseblå himmelen.
På moltetua sitter heiloen og varsler med sitt vemodige tlyy. En gjeng tyvjoer holder fly oppvisning over vannet, og røper at de ikke bare stjeler fra måker og terner, men også fra hverandre…
Et plask får meg raskt på beina, stanga står i bue, og andersduppen er vekk. Nå gjelder det å få ørreten inn og på land. Størrelsen oppgir jeg ikke, for min erfaring er at hvor enn nøkterne mål man angir på lengde og vekt, så blir man uansett mistenkt for å være lystløgner…
Vi er oppdaget av ei havørn som sirkler høyt der oppe under en himmel som gløder i kveldssola, gjemt bak de høye fjella i vest, men ho titter snart fram igjen, det er jo midnattsol her på disse breddegrader, forstås.
Det er på tide å krype i soveposen på et leie av lyng og gress, lytte til stillheten og kjenne varmen fra bikkja som visstnok sover allerede…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar